Page 99 - Planter og tradisjon

spunnet på Mndrokk og kaltes 'hæresekker'. trent 3 år er best. På de større staurene
Ofte hadde man små løer ute i skogen hvor flekker folk av borken, men de mindre får
man hadde inn lausmen og fraktet den så kreaturene som de er. 'Annen skog' [skal vel
heim om vinteren. Det var vanlig 'skant' at være skov J kunne ikke kyr klare seg på
man skulle sope sammen og bære heim 3 alene, men på alm kan de berge seg helt uten
bører lausme om dagen, og på enkelte garder stråf6r. Almen har også den viktige fordelen
kunne man sanke noen hundre sekker lausme at den er så seig at de 'får jorten'. I 1 8 77 var
om hausten. det en mann som berget hele buskapen sin i
Av kjørva-lau skulle en mann klare å 7 uker på bare alm. - Lauv (og flatbrød)
hogge 6 tjug om dagen, og enkelte garder ble regnet i storhundre.
kunne om sommeren hogge opp til 5-6000 I gamle dager tok Ola J. Meel (nå, i 1 9 4 8 ,
laukjørva. Laukjørvene ble f6ret opp på snart 8 7 år) 5-6000 kjerv til sauen. Rau­
sauer og geiter. Lausmen ga man kyrne som nen ble skavd om vinteren, ga god og feit
sørpa. Man slo da kokende vann over potet­ mjølk. Sk6v, subst., = avskavd bork. Når
gras, blandet så lausme, høyfræ o. a. ilag med almen tar til å svadna om våren, hogde de
potetgraset i trespann. Oreskogen ble lauet den og gav til kyrne. Almen, som det er mye
og rothoggen med noen års mellomrom, for av i dalsidene, blir navd, hogd ned, om­
.
at den ikke skulle bli for stor og grov til trent annethvert år (Balestr : Vetlefj., flere
lauing. medd., notert av OAH).
Rising: Til rising brukte man kvit-kodla
(Betula odorata) og man måtte da oppover «Hjelpef6r: Lauv av bjørk, åre, selja, raun.
mot fjellet for å finne slik skog, da det nede Ris (serleg av alm, vinterhogge). Skav, dvs.
i dalen for det meste vokser eitra (Betula ver­ borken, serleg av raun; elles bork av selja,
rucosa). Man begynte risingen ved kyndels­ alm. Røyrgras, bregne (telgblåmm; og roti),
messetid. Man hogg riset ca. ½ m lange, og rysje (storfryda), røyslyng (namnet bulyng
bandt det så sammen med bjørkevidjer til en finst). Tang.
'kjebbe'. 2 slike kjebba var en bør. Ofte drog Røyslyng vart sanka til f6r. Av den grunn
man disse riskjebba ned til bygden på sloe er vel namnet bulyng (buskap?) korne opp.
(en eller flere bjørkegreiner). På en slik sloe Eg har ikkje høyrt namnet her, men i Hauke­
stilte man 4 kjebba (2 bører) med 'skjølen' dal var det i alle fall heilt vanleg.
ned, og bandt en bjørkevidje over kjebbene, Lauv av mange slag tre (bjørk, åre, selje,
slik at de lå fast på sloen. Om hausten risa raun; ask veks ikkje vilt i Fjærland). Dei
man også vier i fjellet, bandt det i kjebba og hogg saman i lauvkjervar i sumarhalvåret.
satte kjebbene sammen i en haug, og så bar Var det langt ute i marki rauka dei det. Lauv
man det, eller drog det på sloe heim om vin­ som låg att etter laustålet kalle dei laus'mt
teren» (Aurland, Andr. Flåm). Ris. Hogge saman i store kjervar (ris­
kjervar) seinhaust, vinter og vår. Var det
Å sanke kvister til f6r kalte de rising (i lite om høyet bruka dei fyrst bjørk, så raun
Eidfjord i Hardanger: marking). De tok (i og så selja. Almen kunne dei ikkje ta på før
gamle dager) bjørk før jul. Riset tok de for kyrne hadde 'både' (kalva). Nå bruker dei
dagen, med snil eller ( og) brøt det med hen­ berre ris av alm (mykje alm i Fjærland. Eg
dene. Raudn tok de utover vinteren og skov har høyrt det skal væra meir alm enn nokon
den på en kniv, ikke bandakniv, men en annan stad i landet). Lauv er vanleg f6ring
kniv med ett håndtak, mens den andre en­ alle stader her enno. Dei brukar alltid stort
den ble satt fast i (støttet til) en stokk, f. eks. hundra om lauv, 6 tju. Ein mann skulle lauva
sengestokken. Kniven var krum (eggen var 9 tju og ei kvinne 6 tju for dagen.
altså ikke i ett plan). Når saven kom i raud­ Skav: Dei skov borken av raunen med
nen, ble den for sterk for beisti. - Almen skavedl, dvs. ein krum kniv og handtak som
tok de senere på året. Riset ble hogd etter at haldet på ein spad. Dei flekte borken av
saven var kommet i treet. Grener på om- selja og alm, men det vart ikkje kalla skov.

84