Page 103 - Planter og tradisjon

dag. Alt til naut. Litt raka lauv, helst av bunød ( å drag bunø). Dette var også: Tang.
older, til småkrytyr. Nytta til først på 9 00- Om vårene delvis jeiskrot. Burot og kråkfot­
1
talet» (Oppdal, Ola J. Rise). rot fra åkrene. - Praktisk talt all bruk av
hjelpef6r er nu opphørt» (N. Rana, kombi­
«Myrslått var stakkslått. Va det itj blaut­ nert medd. fra Ola Grotnes, Ole Krok­
myr, men meir fast jord so ein kunn kjør strand, Nils 0. Ravnaa).
der, so va det eit 'aun'. [Satte de opp bue
der] blei det gjerne kalla 'bueng', so aun og «Var det for lite høy, nytta dei skav og
bueng va mykj godt det same. - Dem rapa beit og brom. Skav var borken av selje og
lauv ta selli og røyn, slog varmt vatn på og serleg av rogn, sjeldan vart alm eller osp
ga kuom. Somm = [ noen] kjerva mykj lauv eller hegg skove. Brom var kvist av rogn eller
te f6r, men det va itj all som gjor så mykj selje (verb: å bromma). Beit var kvist av
tå di. Det vill jamt bli knapt med f6r om bjørk (å bryta beit). Dessuten tok dei bar av
_ v åren og da va det mykj godt å leit skav og gran eller fora (å leita bar.) Og så koka dei
beit. Dem skåva røyn og selli» (Nordli, 0. hestelort og gav kyra. Ister (Salix pent.) var
Ryssdal; se også Dryopteris og Lactuca al . ) . dei redd å gjeva kyrne, dei skulle verta so
p
foteveik av isterbork eller isterbeit. Rogn
o
« i tok mosså g godt med lauv. Skav va derimot ha ord på seg for å gjeva marg i
V
kumat. Raunskav og høy tuppa dem nedi legg, og ospa for å gjeva mykje mjølk. -
stampa og hadd heitt vatn over so det blei Dei brukte å lauva før i tida. 100 lauvkjerv
utbløytt. Kua blei beinsterk tå di. Fjellhøy var jamgod med eit lass høy til f6r. Dei rapa
bli dei beinveik tå» (Snåsa, 0. Ryssdal). og lauv. Tre tynnor rapalauv skulle vera nok
til eit sauef6r. - Ein slepte ut krøtera om
«Å samle lauv og kvister ( det ble gjort vinteren når veret var godt. Dei køyrde heim
mellom våronna og høyonna) kalles å kjerve. bjørk med riset på og la dei i valar ute. Dei
Til å kjerve hører kjervarkniven, en avbruk­ kalla det beitegard. So slepte dei ut kyrne
ket ljå som er omviklet med en tøyfille eller og lett dei få eta beit av beitegardane. Sauene
skinn på den eine enden til handtak. Kvistene fekk et bar» (Velfj., Knut Strompdal).
bindes sammen i bunter, hver bunt kalles et
kjerv. Til band nyttes lange kvister. En bru­ De foregående eksemplene, selv om de er
ker kjerv til sau og geit. En regner 300 stk. mange, gir bare et svakt bilde av den rollen
for et sau- eller geitf6r. I gammel tid taltes som f6r fra utmark har spilt over hele lan­
kjerv i storhundrer = 120, i nyere tid i 1 0 0. det, det tunge arbeidet det har krevd å få
- A bryt brøt er å bryta kvister om vinte­ det hjem, og det inngående praktiske kjenn­
ren, av bjerk, rogn, selja. - Å flekke bark skapet til mange slags planter som det har
av rogn kaltes å skav. På vårparten, når det ført til.
var mest bruk for skav, foretokes dette ar­
beidet ute i skogen, og skavet ble transpor­ I det følgende skal sies litt mer spesifisert
tert heim i sekker. Rogna ble hugget og om de enkelte slag av sankef6r og former for
kappet opp i legger på 1,5-2 meters lengde. f6rsank.
En avskavet legg kaltes en sjæve{. Grenene
kaltes spræk og det ble sjelden avskavd ute
i skogen. Bare når en kjørte heim rogna vart Skrapslått og raskef6r
sprækje skjeven. Barken blir kokt og helst Slått i innmark var først og fremst knyttet
gitt sammen med litt kokt halm eller høy. En til eng og voll (begge disse ordene har vekslet
pakker høy eller halm i et holke (en stamp innhold opp gjennom tidene, og de kunne
bredest ved botnen), slår lågen [fra borken] også, og kan, bli brukt i forskjellig mening
kokende over, lar det stå til det blir passende i forskjellige deler av landet). Foruten på voll
varmt, og gir hvert dyr ett holke hver. - og eng ble det ofte slått eller rysket f6r på
DrJtt var skav, lauv, kjerv, brøt, også kalt mange andre steder nær gården hvor det

8 8