Page 102 - Planter og tradisjon

nokso godt til hald (til å gjera brøddeigen Rogn og or vart stundom nytta slik og, men
seig og god å baka av). No seinare har ogso bjørk vart rekna for å vera best. Det var
borken vorte brukt åt beisti. Knapt noko smalen (sauer og geiter) som fekk desse lau­
kraf tf 6r er sopars til ungbeist. Eg har sjølve kjerva attåt anna f6r utpå ettervinteren. Ein
male almemjøl. - Når lauvet på asken tok kunde bløyte dem opp i vatn fyrst, eller gi
til å losna um hausten, var gjerne både kar­ dem som de var. Alt vart ete opp.
og kvinnfolki ute og samla lauselau. Eg min­ Brått er kvistene, det de kunne brøyte,
nest serleg ei ældre kona, ho var sikkert 60 særlig av rogn. Ris var mest bjørk.
år då, ho klaug høgt upp i askekollarne og Om vinteren gikk de 'på skavskogen'. Det
reiv lauet ned, og so var det å raka det saman var hardt arbeid. De hogg rogn for skaving
i sekke eller gamle dæser, som dei bøtte saman og drog heim på 'sloge', ein transportmåte.
til store ballar og bar heim. - Borken av de nytta for mange ting, også høy ( da var
osp og raun vart mykjet brukt som skav um det ein egen måte å binde det fast på), krea­
vinteren. Ein hadde et lite redskap som me turer som hadde skadd seg i marka, o. a. Da
kalla skavl til å smia borken av veden med. hogg dei to bjørketrær, hatt dem saman
Var det store stokkar bruka me bandekniv. (paralelle) og lesset på, og drog dem heim
Slikt skav var svert godt for mjølkekyrna, som ein slede. 'Han såg ut som (eller: han åt
fullt so godt kraftf6r som vert brukt so som) om han kom frå skavskogen'. Ordet
mykjet av no» (Vik SF, Markus Nese). skav fins bare i samansetningen 'skavskogen'.
Den borken dei 'smider' av rogn og selje vart
«Lauv ble tatt av bjørk, rogn, selje, men nytta som 'kraftf6r' attåt det andre f6ret»
ikke or, i opptil meterlange kvister som ble (Syvde, Arnold Nordal. Se også s. 96).
buntet ihop. De fikk ligge ute til de var tørre,
eller på låven (de ble mest tatt før slåtten, « S om byrg, hjepef6r, i f6rknappe vårar
også etter slåtten om været var tørt). Så ble har røslyng stundom vore bruka, men det var
de lagt opp på bjella (ein bjelle); hesjetrod visst ikkje ofte her nett. Dei frista finna bjøn­
[ se Vier J ble lagt mellom bjelkene under lå­ nakamb og hestemose i staden. Bjønnakamb
vetaket. Buntene kaltes 'lau(v)kjær'. Når ble gitt til kreaturene uten noen tilberedning
smalen var kommet i hus, fikk den først ett saman med ryske [se Luzula silvaticaj. Når
mål lauv og to mål høy for dagen. Mer høy nokon riv gras med handa, kallast det å
fikk de når lammene var kommet. De gnaget ryskja. Det måtte elles inga kone gjera i slåt­
av bladene og de fineste kvistene; det som ten, for då vart ho høylaus neste vår. 'Den
da var tilbake, ble kalt «lau(v)ris», ble brukt kona som ryskjer om sumaren, får og ryskja
til brensel o. l. til våren', heitte det i gamle dagar. Dette
Beit = bjørkeris hogd om våren, brukt til rysket henta dei i fjellhamrane, i solhallet
kyr (og hester?). Bestefar holdt på at de der snøen fyrst seig bort. Det var hardt et­
skulle ha beit. tersøkt i vårknipa. - Elles er det bork av
Skav av rogn og osp, ble smidd av inne raudn og osp som har vore mest nytta. Siste
om kvelden og brukt straks. Skavkniven var 50 åra har bruk av risved (småkvister) kan­
en gammel ljå, bøyd rundt og forsynt med skje vore mest i vinden. - Ein grassort til
bredt skaft. Kniven ble ikke satt fast under var of te til god nytte. Når isen braut opp på
arbeidet. grunne vatn, tok han gjerne med seg botna­
Bork og lauv og bjørkeris har vært mye gras, ein stutt vekst, 1 0 -20 cm lang. Den
brukt tidligere, lite nå» (Hjørundfj., I. måtte f6rast fersk og våt. Turkar han, vert
Stokke). han svart. Evjegras, eit langt boregras som
veks i stille vikar og er grøn, kan og slåast
«Bjørkekvister med lauvet på vart skorne på isen surne år» (Ørsta, Einar Bjordal) .
og bundne til 'laukjerv' på fyresommaren.
Sette langs veggjene i løda. Folk snakka om «Lauv hogd a v bjørk, rogn, older, osp og
å 'laue', dvs. sanka lauv på denne måten. vidje, og brøtt (ris av bjørk) hogd vinters

8 7