Page 76 - Planter og tradisjon

verta seigare. På fjellgardar og utslåtter bru­ måtte da være svært tynne viur, og ved en
kast framleis bjørkesveg til å bitta opp hes­ egen binding ble de festet med to trekiler til
jar med» (Jondal). - « R isbånd bant de opp orvet» (Eidskog). - « D et hender at folk
hesjane med. De stod i to, høyst tre år. De bruker tæger til å surre ljåbladet til skaftet.
regnet at kvister av vier eller selje stod len­ Til dette bruker de også strimler som de flek­
)
)
ger enn bjørk» (Balestr. . - « V i sette opp ker av en sort vier» (S. Land . - « I stervier,
hesjane i mai. Hesved = hesjestaurar og hes­ flekket for bark og kløvd midt etter, blir
)
jetroder. Trodene hatt ein fast til staurane brukt til 'jåtæger', ljåband» (Torpa . - «Ljå­
med bjørkegreiner, hesband. Ein skar tunne vio av granne bjørkerenningar. Istre, Salix
greiner av bjørk og kløyvde dei frå ei klyft pentandra, var seigare til det bruket. Dei
nær toppen og heilt til endes. Med desse kløyvde ho og spikka ho flat på den ene sida
banda hatt ein trodene fast til staurane på og slik at ho var jamntjukk; ho vart gjerne
ein viss måte. Når hesjane skulle takast ned lagt i bløyte til ho skulle brukast. Tynne rot­
om hausten, skar ein banda av med ein kvass tæger kunne og bli brukt til ljåvio, ble da
kniv. Banda vart raka saman og bruka til helst kalla ljåtæger» (0. Slidre). - « I mill
brensel. På surne gardar stod hesjene ute frå ungdom snakket de om ljåtåg, jeg har aldri
år til år. Surne rekna dette for slurvestell, sett slike. - da var det ljåviu, no er det l j å ­
men andre gjorde ikkje det» (Eid). - «Til reim. Ljåviu, helst av bjørk, vart bruka til
hesjebinding brukte de myke greiner av bjørk bortimot 90-åra» (Flå; en annen medd. : «Nå
eller einer, mest bjørk. De ble ikke vridde til bruker de reimer, men de kaller dem 'ljå­
egentlige vidjer, de ble bare vridde på et tåg'» . - «For 50 år siden brukte vi alltid
)
eneste punkt idet tykkenden tilslutt skulle ljåbast av vier, de gråbladete buskene. En
festes i vinkelen mellom staur og troe» (Gau­ kvistfri stamme på 2 cm tykkelse ble delt,
lar). - «Hesjene ble satt opp og tatt ned spikket tynn og surret rundt orvet og l j å ­
hvert år. De ble brukt til korn. De ble sur­ kjået; den ble så kilt fast med små trekiler
ret sammen med 'via', i dette tilfelle kløvde som vi kalte ljåstikker. Basten måtte være en
bjørkekvister. De horisontale 'trodene' var 40 cm lang» (Brunlanes; det er påfallende :it
av bjørk, sjelden åre [Alnusj. De smidde dem ordet 'ljåbast' blir brukt i V og vestre T). -
til i tjukkenden, så de ble noenlunde jevne. «Vierbast av gråvier til å binde ljåen med»
Den øverste het 'skur(d)', den nederste 'røv' (Lardal; det samme i Sande, Sem, her bru­
(vokal mellom ø og æ). De ble surret fast til kes ordet 'ørvet' . - «Til å surre ljåen tok
)
de vertikale staurene, og hesjene ble støttet de en egen slags vier, kløvd'n, vrei'n og
opp, annenhver staur, med 'klyfteskore', som gjorde'n orntli myk» (Tjølling). - « Vier til
var gaffeldelt øverst og butt nederst, og surring av ljåbladet til orvet har vært brukt
'snarskore', ikke delt øverst, spiss nederst. De til nå nyss da man har begynt å bruke jern­
ble satt skrått i forhold til lengderetningen ringer. Vierbandet kalles ljåbast» (Lunde
av hesjen, og avvekslende på de to sider» o a . st.). - «Mor mi forteller at dei bruka
.
(Hjørundfj.). vier, som dei vrei på, til å surre ljåen på
Som lj&band har folk som nevnt mest orvet med» (Seljord; men ellers mest tæger
brukt tæger (s. 39). Men det er ganske her). - «Til å binde ljåen til orvet brukte
mange steder, særlig på Østlandet, hvor det de 'ljåbast' av rogn, det var selve veden. Se­
har vært vanlig å bruke vidjer, dvs. seige nere kom reimer i bruk» (Siljan). - «Ljå­
tynne kvister, mest av bjørk. Noen eks. : bannsviu var små viu, ikke tæger» (Tinn).
.
«Siljerunner ble kløvet og brukt . . » (Are­ - «Vedjer av bjørk til å bende om ljåen på
mark). - « Vier er bjerkekvister, brukt styttorv» (Bakke). - «Kløyvde vidjer av
)
f. eks. til surringer på ljåen» (Trøgstad . - bjørk til ljå og sigd» (Forsand; men også
)
« E n rett stamme av vier ble kløvet efter seige røtter til ljåband . - «De brukte bjør­
marven og lagt i vann før den blev surret kevidjer. Den lille kilen som ble slått ned
om orvet og ljåen» (Hurdal). - «Bjørkeviur mellom vidjen og orvet, het 'pløyg'» (Voss).
ble brukt til å binne ljåbladet i orvet. Det - «Ein vierrenning vart kløyvd i to og telja
61