Page 77 - Planter og tradisjon

so han vart passande tykk og myk so han med» (Jølster). - «Vie, av bjørk, til å festa
kunde bindast om orvet» (Vossestr.). - Ellers saman dei to delane i sloga, treskje-reiska­
på Vestlandet er det få steder hvor de ikke pen » (Hølonda). - « B jørkevidjer til mellom­
har foretrukket tæger, likeens i Trøndelag. ledd mel lom handvol og dettvol i 'sluggu' til
I det gamle treskeredskapet sliul (sluu, tiest, tresking av korn» (Mosvik). - « Vier til å
prille, flygil) var de to delene bundet sam­ binde slagvoren til dettvoren» (Vikna). -
men med et sterkt og seigt materiale. Det Kolbjørn Aune (1966) skriver at slua (sluu,
kunne være lærreim (temmelig sjelden), åle­ slu) ble bundet sammen med: Bjørkevidjer,
skinn (hvor de kunne få tak i det), oksepenis reip og oksehud, kvitfiskskinn (Hemne), ok­
(Voss; ST), men mest vidjer. Uvisst hvorfor sepenis (Hemne, Hitra, Stadsbygd). «Mange
er opplysningene langt ta l rikere fra Østlan­ meinte at oksepeisen gav dei seigaste rei­
l
det enn ellers. mane.»
Noen eks. : Vidjer til «oppbinding av 'skreppen',
« Vridde vier til 'prille', som de tresket kornholderen i gamle fosskverner» (Mosvik).
med i gamle dager. 'De skrøftet rug med «Vier i kornskreppen» (Velfj.).
prille', sier de gamle her» (Aremark). - «Viu
til sliul eller låvekatten. Men åleskinn var
det grommeste. Ofte brukte de kalveskinn» Slutning. - Den gamle bruken av vidier
(Askim). - «I prile, pryle: vierring eller er nå på vei til å forsvinne. Fra år til år er
lærrem» (Borge). - «Prilen ble bundet sam­ det færre tilbake av de gamle som kunne vri
men med åleskinn, om de kunne skaffe seg vidjer og som satt inne med nedarvet kunn­
det» (Idd; det samme i Bærum, hvor redska­ skap og egen erfaring om alle de formål de
pet het sliul). - « Viuspenning, av bjørk, var kunne brukes til. Men språket har bevart
bindeledd, sliurspenning, mellom de kjeppene minner, som relikter, om denne tradisjonen.
som var brukt under sliultresking» (Hurdal). En del eksempler er nevnt på de foregående
- «Røtter av bjørk til å binde sammen sider. Her noen få til: «Ennå blir brukt ordet
sliuler med» (Høland). - « Viu, dvs. almin­ 'råttve(d)' eller 'trynve(d)' om det bandet
delig låg vidje, brukt til hemper på sliul. som blir satt om trynet på grisen når den
Også bjørk ble brukt til slike bendler» skal slaktes. Det viser at det før ble brukt
(Skedsmo). - « Vridd viu av bjørk til å 'via' også til dette. Nå brukes et tynt sterkt
binde sammen de to stokkene i 'sliren', trøs­ tau, som festes i renneløkke omkring over­
kestaven, med» (Torpa). - «De brukte åle­ kjeven på grisen, legges altså inn i munnen.
skinn til 'kurre' i treskestaven, til å binde Navnet har altså fulgt med over på tauet»
med. Det var en innskjæring rundt øvre en­ (Surnadal). - At 'tåvien' på ski fleresteds
den på handvølen og tilsvarende på slivølen. beholdt sitt navn etter at den ble avløst av
Om en slog seg selv i hodet med redskapen, en lærstropp, er nevnt foran, likeens kunne
het det at en 'fikk låvekatten'» (Brunlanes; det hete 'jernviur' på sleder (Y. Sandsvær),
åleskinn også i Tjølling). - «Kurra til fly­ og 'sveig' i gjerder selv om materialet var
gjillen må vera av viur, best til dette var ståltråd (S. Odal, Vardal).
håballsviur» (Seljord: Langlim). - «Ole Som det er nevnt eksempler på ovenfor
Rød, 75 år i 1949, hadde opplevd at de (s. 39 flg.), gjelder tilsvarende om mangt og
brukte åleskinn i treskestaven» (Siljan). - meget som opprinnelig ble laget av tæger:
«Bjørkevidje ble brukt som 'kone' på fløyler, Det kan hete 'ljåtåg' selv om materialet er
men rått saueskinn var bedre» (Hægebostad). lærreim, jernholk eller ståltråd; 'tåg', 'tågje',
- «Ikke vidje brukt på fløylene (tust eller 'tæger', 'osteteie' o. a. om korger, kjiper, es­
spegel). De regnet åleskinn for det beste» ker o. a. som en gang har vært laget av tæger.
(Tveit). - «Til å binde langvål til slagvål Først har gjenstanden fått samme navn som
i tust, for tresking, brukte de oksepenis, som materialet den opprinnelig ble laget av (like­
ble surret fast med tæger eller vier» (Voss). som 'teine' o. a.), og så blir navnet beholdt
- «Dei hadde vidjar i tusta, til å herje korn selv om materialet blir et annet.

62