Page 78 - Planter og tradisjon

5. Spinnemateriale; farging; garvmg og på de steder hvor de var kjent; andre, særlig
barking i 1700- og del vis i 1800-tallet, hadde også
Spinnemateriale. - Det er få planter i den som mål å forbedre de metodene som folk
norske flora som har kunnet yte materiale brukte på forfatterens tid. Vi vet lite om i
for spinning, og ingen er helt gode. Noen hvilken grad denne velmente opplysnings­
arter har bastceller som lar seg isolere ved virksomhet satte spor etter seg. En viss for­
røting, men de har ikke egnet seg til garn og nyelse har det vært, for eksempel ved at folk
klær, selv om de leilighetsvis har vært spun­ begynte å kjøpe indigo, brissel (blåtre, kam­
net og vevd til spesielle formål. Her kan peche) og enkle kjemikalier, til bruk ved
henvises til det som er sagt om nesle (Ur­ hjemmefarging. Men oppfordringer til å
tica) og lind (Tilia). Myrullen (Eriophorum) dyrke krapp, vaid eller rabarbra til hjemme­
farging eller salg har neppe gitt noen prak­
kan brukes til putefyll, men ikke til å spinne
tråd av. tiske resultater blant bondebefolkningen.
Folk har flettet eller vevd matter o. 1. av Noen av lavene later til å ha vært brukt
halm, siv (Seirpus lacustris), kråkefot. mer enn noen andre vekster og holdt seg
lenger i bruk. Det gjelder særlig fargelaven,
Parmelia saxatilis, men også andre arter
Farging. - Siden vikingtiden, kanskje (Ochrolechia tartarea, Cetraria islandica,
tidligere, har folk her i landet farget garn og Usnea). - Meget brukt var ellers:
tøy ved hjelp av planter. Kunnskapen om Alnus, or
hvordan det skulle gjøres, har gått fra slekt­ Arctostaphylos uva-ursi, melbær
ledd til slektledd og må ha representert en Anthriscus silvestris, hundekjeks
sterkt utbredt tradisjon i de fleste deler av Betula, bjørk
landet. Da 'pakkfargene' kom, og det ble Calluna vulgaris, røslyng
lett å få kjøpt fargete stoffer, og folk fikk Galium boreale, fegre, kvitmaure
råd til å kjøpe slikt, begynte tradisjonen Lycopodium complanatum, jamne
å gå i glemme. Interesserte enkeltpersoner og Malus silvestris, apal
organisasjoner tok opp arbeidet med å vekke Myrica gale, pors
den til live igjen, og det ble utgitt en rekke Rhamnus frangula, trollhegg, brakal
bøker. De viktigste er av Kristiane Frisak Rumex acetosa, syre
(1894), Johanne Nylænd (1904; siste, 3dje, Salix phylicifolia, grønnvier
utg. 1926), Hilda Christensen (1903; siste, Succisa pratensis, blåknapp, skore
8de, utg. 1947), ·sunniva Lønning (u.å.). Nærmere opplysninger om disse og andre,
Disse bøkene har vært meget utbredt og har se de enkelte arter.
satt sterke spor etter seg. Dessuten har det Her skal gis noen få mer sammenfattende
vært holdt mange kurser. Denne nye kunn­ eksempler som later til å bygge på ubrutt
skap bygde på gammel tradisjon, men til en tradisjon:
viss grad kan en kalle den sekundær. Når «Dem spann en hel masse garn og bant
en nå kan få opplysninger om plantefarging strømper til alle karene på gården, også tje­
rundt i bygdene, er det ikke lett å vite om de nerne. Alt skulle farves blått. Da satt dem
stammer fra ubrutt tradisjon eller fra kurser en trebutt på 20-30 liter i fjøset. Så samlet
og bøker. dem urin hver morgen i en bøtte og slo i but­
Også den gamle tradisjon var imidlertid ten til den ble full. Dem varmet noen jern­
opp gjennom tidene blitt fornyet ved til­ lenker til dem ble røe, sleppte dem i butten
skudd utefra. En oversikt over plantefargin­ så det fræste, og da de blev kolde lae dem
gens historie i Norge er publisert av Helene garn og strømper nedi, rørte om hver dag så
Engelstad (1953 ), med grundig henvisning til dem ikke ble brokete. Der lå dem til dem ble
eldre litteratur (se også artikler i KLNM). passe blå, - men så pent blått, og så hold­
En del av de eldre forfattere ga rent deskrip­ bart, til siste tråd. Men det måtte en grundig
tivt opplysninger om kunnskap og praksis vask til. [Medd. har glemt noen ingredien-

63