Page 684 - Planter og tradisjon
P. 684
mann. Tross mange forespørsler i Innherad Tyta Herdla, Manger, Sæbø; Bardu, Ma
har det ikke lykkes å finne flere enn med langen, Harstad. - Tyte 12 h. MR. -
deleren som kjente dette uttrykket). Ellers Tyt Bremsnes; Øre; N 13 h. - Tyting Alv
har lyngen gjerne vært brukt i kranser om dal, Engerdal, Kvikne, Tolga, Tynset;
vinteren. I noen grad også til farging. Dovre, Heidal, Lesja, Lom, N. Fron, Sel,
Folk brukte modningen av tyttebærene Vågå; Brekke; Rindal, Stranda, Sunndal,
som et kalendermerke: «Når tytebera er Surnadal (og tyteng); Brekken, Glåmos, Rø
mogne, skal havren og vera det» (Bjerkreim). ros, Ålen. - Tytling Voss, Vossestr.; Aur
- «Åkeren og tytebærå skal fylgjast åt» land, Balestr., Leikanger, Luster, Vik (i
(Førde). - «Tytingen og havren fylgjast åt» Sogn ofte vokal mellom y og ø); 'Sunnfjord'
(Surnadal). - «Bygget er gjort [modent] (tytlinger, gammelt). - Tys/ing Idd. -
når tyta er gjor» (Veøy). - «Når typpera Tuthling, toithling, Kvikne; 14 ST, ikke
e moa, ska'e vårrå rett ti å skjårrå hegger lengst vest; Hegra, Meråker.
[havre]» (Kvam NT).
Det var kanskje en sammenheng mellom VALERIANA SAMBUCIFOLIA MIKAN
dette merket og et varsel de tok av blomst FIL., VENDELROT. Fuktige steder, hele
ringen: «Hvis det om våren er meget tytte landet. - Lege-vendelrot, V.officinalis L.,
bærblomst, blir det stor kornavling kom som helst gror på tørrere og kalkholdig
mende høst» (Uvdal). grunn, ligner V.sambucifolia så meget at
folk knapt skjelner mellom dem, men V.
Tyttebær er praktisk talt enerådende navn sambucifolia er så meget almindeligere og
i 0 og V, dessuten i de lavere delene av 0 videre utbredt at følgende opplysninger helt
og B (Sigdal: tittebær); Lunde, Sannidal, So overveiende knytter seg til den.
lum. Hvor denne formen av ordet ellers blir De underjordiske delene av planten har
brukt, er den tydeligvis som regel forholds en kraftig og karakteristisk lukt, som virker
vis ny. Dette gjelder formodentlig også i N, sterkt opphissende på katter. Innholdsstof
hvor det på mange steder blir sagt tyttebær fene har også en, riktignok helt forskjellig,
ved siden av andre former. - Tytebær blir virkning på mennesker, først og fremst be
sagt noen få steder på Østlandet, bl. a. Etne roligende. Planten har derfor hørt med til
dal (tytøbær), V. og 0. Slidre; Flå, Hemse skolemedisinen frem til våre dager, og den
dal, Nore, Uvdal; T 13 h.; Bygland, Bykle, er også blitt brukt i folkemedisinen på for
Gjerstad, Valle; på Vestlandet er tytebær skjellige indikasjoner.
den vanlige formen; Troms m. st. - Tytt «Skal hjelpe for fallesyke» (Oslo: Sørke
bær blir sagt noen steder på Østlandet, bl. a. dalen). - «Ble brukt mot hjertesykdommer»
notert fra Fåberg, V. og 0. Gausdal, Øyer; (St. Elvdal). - «Rota mot mavesykdom»
Geitastrand, Hitra, Ørland; m. st. i NT og (Trysil). - «Bestemor hadde alltid perikum
N, særlig i N ofte uttalt tytbær, andre steder og baldrian-brennevin stående, det siste for
tytjbær. - Hvor målføret har bløt konso å vaske på seg mot gikt. Laget det selv»
nant, blir det tyddebær, som er vanlig i AA, (Brandbu). - «Iktegras, med innhøla sten
ofte uttalt tøddebær, mens videre vest, i VA gel. Ner dei drakk vatn en [ = eller] mjølk
og storparten av R, heter det gjerne tydebær. deri, skulle dæ muna før gikt» (Vang 0). -
Ved assimilasjon blir ordet ofte typpbær, «Dei nytta henne [ vendelrota] til lyv (medi
typpær: Feiring, Hurdal; He notert fra 16 h. sin) i gamle dagar. 'Lækjarane' i dei tider
(derav tippber: Eidsberg, Elverum, Grue, kalla dei for 'kuklekallar' eller 'kuklekjerrin
Hof, N. og S. Odal, Vinger, Åsnes); Biri, gar', og dei nytta 'lester' attåt lyve for at
Jevnaker, Kolbu, Ringebu, Snertingdal, S. det skulde verka so mykje tryggare. Ei
Land, S. Fron, Torpa, V. og 0. Toten; MR kuklekjerring hadde dette verset: 'Gud vel
6 h., alle på Nordmøre; ST 13 h. i kyst signe den vendelrot so veks på Kirtan sand.
distriktene inn til Malvik; NT 22 h. (i Trøn Ho er god for net, ho er god for slet, ho er
delag mest typper). god for nie slags sjukdoma'» (Kinn). - «Var
669
