Page 678 - Planter og tradisjon

praktisk talt alltid at da er det livberging Til slut råppå vi bæra av perlebandet med
for storfe eller småfe i skogen eller i annen læperne og spiste dem og syntes da de var
beitemark; meningen er ikke at da er våren meget bedre enn om vi hadde spist dem
kommet så langt at blåbærriset er blitt mat straks de var plukket» (Leksvik).
for dyrene. Likevel har det vært regnet som «Før måtte barna være i gjæltmarka (være
ganske godt beite, særlig i blomstringstiden. gjetere). Da fant de på å male håndlovene
Blåbærlyng er også over hele landet blitt blå med blåbærsaft. Så rotet de kraftig opp i
sanket inn som hjelpef6r. Noen eks. (se også ei 'migmaurtuve'. Mauren vart sint, og når
s. 99 flg.): «Det var dei som f 6r ikring i de holdt hendene tett nede ved tuva, strilte
marki og slo blåberris. Det var som ein heil den maursyre på dem. Dermed ble hendene
liten slått fyrr den rette tok til» (Voss). - tilsmykket med fine røde tegninger og deko­
«Å skjera frisk blåberløng å hakk det å rasjoner» (Tysfj.).
blann det med fynn går an til attåtf6r» I eldre tider ble ikke blåbær brukt meget
(Vinje ST). - Men senere på året var det i husholdningen (sml. s. 66), men det
ikke så bra: «Dei rekna med mjølka minka hendte da. «Dei stoppa ned blåbær på tre­
når kua tok til å eta blåbærris med bær på butter i 1890-åra. Slik fekk ho stå og gjære.
om ettersumaren» (Elverum). - «Det heter Da gjekk den leie blåfarga bort og ein vart
at geita er glad i blåbær, og særlig i de ikkje så fæl i munnen når ein åt. Slik stod ho
svarte» (Innvik). heile året. Hver lørdag var det grynsuppe
Blåbær kunne være værmerke: «Mye blå­ med blåbær til middag for sjølvefolket. Dei
bær, merke på våt høst» (Sømna). brukte lite sukker i suppa. Det var noe som
«Blåbær og blåbærlyng ga myrk farge» arbeidsfolket mest aldri fekk på den tida»
(Eikefj.). (Elverum). - «Blåbær ble hentet og tørket
Blåbærblomsten er blant de ting som barn på hyllene inne i stua. Man la også breie
har likt å spise om våren, fordi de smakte planker over åsene i 'raustestuer' til å tørke
søtt; of test suget de bare ut honningen. Det blåbær på. Disse tørkede blåbær kunne holde
er notert især fra Agder og SF, men også fra seg meget lenge. Man spiste dem [ som de
Østlandet, T, og Trøndelag. «Barna spiser var] eller kokte suppe av dem. Det var sik­
blomsten av blåbærlyng, som blir kalla kert en meget gammel skikk å tørke blåbær
'mjøknoppar'» (Finsland). - «'Vise' er på til vinterbruk» (Uvdal). Også andre steder
blåbær den einskilde blomst. Um våren er ble blåbær brukt i suppe, men mest når de
barna svært glad i blåbærviser, avdi dei er so var nyplukket.
søte av nektar» (Førde). Om blåbærvise, se Tørkete blåbær har vært et av de van­
også ovenfor (Innvik) og s. 18. - Også de ligste og populæreste magemidler. Over stor­
unge bladene kunne barn spise (Drangedal; parten av landet var det et gammelt husråd
Bjerkreim, Nærbø, Sjernarøy; Hamre; mot diare. De ble tørket i solen eller i hus.
Volda). «'Blåbærsaft binder magen' sa de gamle»
Blåbærene har vel vært det bærslaget som (Andebu). Også til kreaturene kunne de bli
barn har spist mest av. De visste hvor de gitt. «Tørkete blåbær og trekull for kua som
kunne finne de fleste og de beste blåbærene, middel mot magesyke» (Røyken). - «Blå­
og de gledet seg når de begynte å bli modne. bærlyng til å drive ut vatnet or kroppen hvis
« Umodne bær kalte de gjerne sogninger» en var hoven» (Drangedal).
(Åsane). Som andre bær trædde barna dem
ofte på strå (se Gramin.). «De første modne V.myrtillus har hett blåbær over hele lan­
blåbærene skulle samles på gresstrå» (Fro­ det, med uttale som har vekslet etter det lo­
land). - « Vi tok stilken av en daugglabb og kale målføre, med ! der hvor det er naturlig,
trædde på den så meget blåbær som kunne ao i Sogn osv. B/åb'bær er svært ofte uttalen.
rummes og så knyttet vi endene sammen så Skålabær Skudenes, Åkra ( «merket etter
det ble et perlebånd av blåbær. Disse perle­ begerkraven skal ligge til grunn for navnet».
bånd kunne det hende vi forærte hverandre. Også oppgitt for V.uliginosum), 'Karmøy'.

663