Page 670 - Planter og tradisjon

vund på nordsiden av Sognefjorden, bar det sør�iden av fjorden og hente almebark. De
så over Noreviksheien opp i minst 700 me­ betalte en viss avgift for hver bør til bøn­
ters høyde til Torvundstølen og videre til dene på Søreide. De førte barken over fjor­
Guddalen. Det var særlig plassinger som den til Norevik, hvor de fikk ha den i naus­
drev dette, men også gårdmenn, og da serlig tene til vinteren. Da førte de den opp den
etter dårlige år. I Kyrkjebø fortalte guddø­ bratte brekka over fjellet til vassdraget og
lingene at de skulle bruke almen til kalve­ brukte den til kreaturf6r, særlig til kalver,
drikke, men dette var nok for å dekke over men også i flattbrød når det var knapt med
den bitre virkelighet at de skulle nytte den korn, og i nødsår var dette hovedanvendel­
til folkemat. Jeg har selv truffet guddølin­ sen» (Kyrkjebø, sml. ovenfor under Fjaler).
ger som har spist borkebrød» (Fjaler). - -«Dei laga mjøl av almeborken. Far min,
«Far min som no (1943) er 90 år, fekk, då som no (1942) er 84 år gamal, har vore med
han var barn, flatbrød med almemjøl i hjå å laga dette mjølet [men det ble også gjort
ein granne. Mor mi, 85 år, hev vore med då seinere, iallfall opp til for 20 år siden, og i
dei laga almemjøl. Dei 'nava' almen, flakte meget betydelig mengde] . Almen var soleis
borken av dei unge greiner, hakka borken eit tre som dei var vyrke for, og som måtte
små med øks på stabbe, turka på turkehelle sparast og helst ikkje hoggast til ved eller
liksom korn og mol på vanleg kvern. Brødet noko anna. Arbeidet gjekk for seg om våren,
'heldt' godt med sovore mjøl. Dei dreiv ar­ då sevja steig i trea og borken let seg flekja
beidet om våren når borken 'gjekk'. Dei av. Dei tok helst dei unge trea, for dei gamle
hadde fleire tunnor mjøl. Bruka det ogso på hadde for tjukk bork og hadde of te utom
drikke til kal vane [ se nedenfor] . Dei bruka på seg eit tjukt lag som dei kalla korp
elles halvparten bygg og halvparten havre i [korklag , og det var det arbeidssamt å få
]
flatbrødet. Almemjølet var tilsetning» (Fja­ bort. Dei hogg så eit almetre ned. Sjølve
ler). - «Efter risingen [til f6r] blir en del stamma pussa dei fyrst rein for korp. Dei
sjøler (stokker), av disse flekkes barken (al­ korpet med ein bandakniv (som det var
mebast), dette bruktes i barkebrødtiden; al­ handtak på i kvar ende), til dei kom inn på
mebastet ble lagt i en bøtte vann i ca. ½ den kvite basten. Den flekte dei av i lange
døgn, da var vannet seigt, limaktig, og ble remser; det gjekk lett når sevja var korne i
blandet i deigen av barkemjøl, da var det treet om våren. Men det var ikkje berre det
lettere at bake og få sammenhengende leiv» dei laga mjøl av. Dei tok og siste årsskotet
(Hafslo). - «På Indre Fonn hadde dei alme på greinene, lange tynne sveper, som dei
i brødet. 'Eg smaka det', sa bestemor 'Ikkje plukka blada av. Det var ikkje nemnade
verst på smak. Betre enn surt dravbrød. Men trevyrke i desse svepene so det gjekk godt
almen var i harde stykke. Vi åt no elles på å bruka alt. Dei bar dette heim fra skogen
alborken (sic) om våren, som horna tykte og stelte med det vidare. Basten og svepene
var god.' Ein bruka nok elles å flekke albor­ måtte hoggast svært små. Dei heldt til med
ken om våren, turke og male den på kverna» dette arbeidet på løgolvet, der høgstålet
(Jølster). - «Almen ser ut til å ha vore hadde sin plass om vinteren. Sopa golvet
høgt verdsett i eldre tid, venteleg a.vdi dei reint og tok fram øksa og stabben. Øksa var
nytta borken til bast og til mjøldrygsle. laga til dette bruket, hadde svært brei kjeft
Endå er her døme på at folk hev rett på og kort skaft. Dei hogg basten og svepene so
almar i andre folk sine skogteigar. Ein ut­ smått som råd var, på lag en centimeter og
skiftningsmann fortalde meg at dette var til­ under det og. Dette la dei på eit ullteppe
felle på Norddalen i Bru so seint som etter eller fleire og bar ut i sola, passa godt på at
1930» (Kinn). - «Øystein Vik på Skitne­ det ikkje kom skugge på det, og om kvelden
vik i Kyrkjebø, som tidligere soknet til Fja­ bar dei det inn, for skulle det liggja ute med
ler, oppe i Dyrnelivassdraget, no omlag 70 natta, ville det slå seg fuktig og vera vanske­
år (1943), forteller at hans far og bøndene lig å få gjennomtørt. So mol dei det på
ellers i vassdraget pleide dra til Søreide på gardskverna, ei lita kvern som stod i kvern-

655