Page 640 - Planter og tradisjon
P. 640

(Tromøy).  - «Om  guttene  blåste  i  løve­  rulle seg opp i to eller stundom flere spiraler;
         tannstilk, sa de gamle at det ble regn» (Høy­  samtidig med  dette mumler man et visst ord
         landet).                                 eller  en reggle.  Ord  og  reggle varierer,  men
           Så  lenge  cellene  i  et  løvetannskaft  er  le­  ellers  er  leken  stort  sett  svært  ensartet.
         vende  og  ikke  visne,  er  det  ulike  saf tspen­  Noen  eksempler  på  originalnotater  viser
         ning  i  de  forskjellige  cellevev,  og  de  indre  hvordan folk minnes den leken de drev med
         forsøker  å  utvide  seg  sterkere  enn  de  ytre.  som  barn  eller  hvordan  de  har  sett  andre
         Om  en  kløver  skaftet,  vil  derfor  delene  barn leke:
         krølle  seg  opp  utover,  sterkest  hvis  det  er   «Stengelen kløvde vi litt, stakk den i mun­
         rikelig vann til stede. Denne virkningen har  nen og sa:  'Kappe, kappe gullkåre, gullkåre,
         barn kjent til og benyttet til mange slags lek.   gull'.  Da  krøllet  den  seg,  og  det  var  om  å
         Det er en påfallende geografisk fordeling av   gjøre  å  få  de  fineste  krøllene,  spiralene»
         disse  lekene:  Mens  de  er  vanlige  i  Ho,  SF   (N.  Fron).  - « Vi  satte  den  i  munnen  og
         og  MR,  er  de  så  å  si  ukjente  lengere  nord,   delte stilken med tunga of test i 3 eller 4 de­
                     T
         og lite kjent i  o g på Østlandet.       ler og kvar del rulla seg ihop til ringer, dette
           Det  enkleste  er at  barna  bare  kløver  stil­  kalla vi  'gullkåre'. Eg hugsar det var moro­
         ken  i  noen  få  parter,  opp  til  8-12,  og  lar  samt,  men  ikkje  støtt  lett»  (S.  Fron).  - «I
         dem  rulle  seg  opp,  ved  at  de  legger  stilken  min generasjon  (f.  1945)  sa  vi  berre  'gull­
         i  vann  eller oftere  stikker  den  i  munnen  og  kåre, gullkåre'. Kappe er falt bort og det er
         hjelper  til  med  tungen  (Aremark;  N.  Fron,  heller  ikkje  noko  kjent  ord  for  meg.  Kåre
         Hamar;  Hemsedal;  Rauland,  Sauherad;  eller  kåse,  f .,  el.  -o,  er  oppfyringsfliser»  (S.
         Austevoll;  Otterøy).  Ofte  sa  de  at  de  laget  Fron).  - «Ei  eldre  kone  fortalde  at  då  ho
         kranser,  krusar  eller  krøller,  og  de  krøllene  var smågjente, klauv dei stilken av løvetann,
         kunne  småpikene  pynte  seg  med  i  Mret  sette  tunga  nedpå  og  ramsa  opp  at  og  opp
         (noen  av  de  nevnte  herredene  samt  Borøy;  at:  'Kappe kappe gullkåre'. Stilken rulla seg
         Fana, Hamre, Haus; Bindal). De kunne også  ihop  til  fine  kårer  eller  kaurer  (fliser  som
         bli brukt til  å pynte jonsokbrurer  (se  s.  71)   ein  gjer  opp  varme  med)»  (V.  Gausdal).  -
         med (Kyrkjebø). Fantasien kunne også gjøre   «'Kabbe' =  kløve  løvetannstilken  i  mange
         noe annet ut av slike opprullede stilker:  De   strimlar  som  krullar  seg»  ( oppgitt  fra  både
         var  nøkler  (Vang  O;  Mo  T)  eller  briller   0. Gausdal og Øyer, uten nærmere oppi. om
         (Dalsfj.),  eller sykkel,  hvis stilken ble kløvd   leken).  - «Borna  sa  'Kappelau'  oppatt  og
         i to helt opp, så at en fikk to hjul og bloms­  oppatt,  medan  dei  trilla  stjelken  rundt  i
         terleiet  ble  til  sete  (Brekken).  «Borni  lagar   munnen  og  fekk  han  til  å  krølla  seg»  (N.
         hodnevaurar, stangevaurar (verar) av stenge­  Vågsøy).  - «Når  me  var  ungar  tok  me
         len  på  løvetann.  Dei  kløyver  det  avbrekka   blomestylken  av  og  reiv  5-6  riftingar  i
         skaftet  med  pekefingeren,  så  det  lager  seg   nedste  enden  og  stakk  den  i  munnen  og  so
         'krøller'.  Dette  er  horna  på  stangeveren»   sa me 'Kappelau kappelau' og stylken krulla
         (Alversund).                             seg  i  hop  til  ein  liten  klump»  (Herøy).  -
           En  spesiell  utvikling  er  det  en  kan  kalle   « Vi  stakk  blomeskaf ta  med  den  beiske
         kappilaup-leken  (behandlet  av  Nordhagen  mjølkesafta  i  munnen  og sa uppatt  og  upp­
         1947).  Den  er  knyttet  sammen  med  et  be­  att  'Kappelau  lau  lau,  kappelau  lau lau'  og
         stemt  ord,  sjeldnere  en  lengere  reggle,  og  såg  hjå kven  dei  krulla  seg snøggast»  (Her­
         vedkommende  ord blir  da  of test også  brukt  øy). - «Dei  kløyvde blomestylken i  tvo,  og
         som  navn  på  planten.  Det  som  foreligger  i  so  stakk  dei  stylken  inn  i  munnen  og  sa:
         mitt materiale om denne saken,  er fremstilt i   'Kappelyngen  lau',  gong  etter  gong,  til  dei
         Tabell 12.                               fekk stylken til å krulla seg i to fine spiraler.
           Leken  blir  utført  ved  at  man  som  regel  Og det var visst vanleg tru, at den som fekk
         først lager en rift i den ene enden av en stilk,  til rett fine spiraler, skulle ha lukka med seg
         og så stikker den inn i munnen og kløver den  i livet» (Hjørundfj.). - «Dei tok stilken inn
         videre  opp  med tungen  og  får  partene  til  å  i  munnen og  mumlet  i  ett  mens  dei  krøllet

                                                                                       625

         40  - Plonrer og iradi,jon
   635   636   637   638   639   640   641   642   643   644   645