Page 625 - Planter og tradisjon

sund; Bolsøy, Syvde) uten at en kan si hvor (Kvam Ho). - «Små raunar som veks oppe
gammel skikken er. - «Barn åt ofte unge i andre tre, serleg gamle almar, vart kalla
årsskudd av rogn» (S. Fron). flograun. Dei brukte denne raunen til å få
Som en kunne vente er rogn blitt brukt i kyrne til å 'flyga'» (Kyrkjebø). - «Dei
folkemedisinen. «Bjørk, rogn, osp, hegg, or trudde borken av flogrogn var til hjelp når
og selje ble det tatt borken av, som koktes dei ville ha kyrne til å laupa» (Syvde). -
sammen og bruktes mot utslett og byller» «Fekk kyrne flogrognskav kunne det føre
(Nes Ak). - «Kokte rognbark sammen med til at dei flaug for fælt og i utide. Men når
vatn til det ble tykt, og blandet dette med ei av dei ikkje løypte, kunne ein gje henne
fett. Middel mot gikt» (S. Land). - «Rogne­ ørlite grann» (Vik SF. Det ble også sagt av
bær kokt som te mot nyresykdom» (Tjøl­ flere at skav og lauv av flogrogn var farlig
ling). - «Røunbark kokt til medisin» for «kyrne, dei dauda av det»).
(Hidra). I en annen stilling står: «Eiterrogn, troll­
«Dei tok innturka raun og smidde pinnar rogn, har kvitprikket bork. Ingen måtte
som dei stakk inn i ei jarnrøyr (gamal byrse­ skave den. Den var så giftig at beisti dauda
pipa o. l.). Røyri dytta dei att i eine enden av den» (Vik. Likeså skulle «rogn som voks
og la henne på hall i elden. Då rann det ut på stein være giftig»).
ei veska med eimen; det var smetlet. Dei
bruka det på sår, serleg på dyr. - Nils
Gullbrå, Verdensnils som dei kalla, koka
smetl. Han kløyvde rauneskjevlar og la i ei
gryta. Den holvde han på ei helle som halla
noko. So gjorde han eldsmål yver gryta; da
rann smetlet ut. Han knepte og noko væte or
kuramsblod [Cirsium heterophyllum], gnika
dei i hendene til dei vart våte og hadde uppi
smetlet. Smed var godt for sår. Ågot Flat­
koll koke rauneskjevlingar og hadde til .
grautemauk» (Modalen: Eksingdalen). - Fig. 186. «Når rognlauvet er som tiurkloa . . » -
Helga Hjort.
«Rognesmitle var brukt på same måten som
H. Strøm skriv i Sønm. Beskr. om alme­ Kalendermerker: «Når rogneløvet er så
smitle» (Sunnylven). stort som labbene, føttene, på tiuren, slutter
«'Ekte krok' (fasciasjon av rogn), middel den å spille» (Onsøy; lignende fra Råde).
mot gikt. Kvisten skulle heitast og legges på - «Når rognelauvet var som e fuelklo, slut­
det syke sted» (Hafslo). tet storfuelen å spelle» (Elverum). - «Når
«Tannverk gav seg når ein fekk flograun rognelauvet ble så stort som nebben på tiu­
på tanna» (Bygland). ren, sluttet den å spille» (Åmot). - Noen
«Mot rødsyke, 'det røe', hadde de for­ steder het det at når bladene var som mus­
skjellige midler i eldre tid [se Alnus] . Men i ører, skulle tiuren slutte å spille (S. Høland;
det senere har de brukt rognebær; de hadde Flå) eller kuene var framfødde (Høyland)
gjerne rognebær liggandes.Det går iallfall til­ eller sauene (Jondal). Denne sammenliknin­
bake til før 1910» (Brunlanes). - «Borken gen med musører er litt overraskende, for
kokt i vatn til krøter for hagesykja» (Gau­ likheten er langt større hos bjørk og or enn
lar; hagesykje er raudsyke, babesiose). hos rogn; derimot er likheten med en tiurfot
Flogrogn er blitt brukt som afrodisiakum. ganske påfallende når rognebladene er kom­
Det er neppe grunn til å se dette som annet met noe lengere i sin utvikling (fig. 186). -
enn et utslag av «ordets makt over tanken». «Kua kunne livnære seg ute når rogn- eller
«Kvister og skav av flograun skulle en gi til seljebladene nærmer seg full utvikling»
kyr for i få dem til å løypa ( de bruker ikke (Norderhov). - «Når rognen begynner å
ordet 'øksen'). Samme hørt i Strandebarm» blomstre, kan kua livnære seg ute» (Stranda;

610