Page 599 - Planter og tradisjon

Smørgras Jølster, Kyrkjebø; Tresfj. - også av gråvidje på fjellviddene» (Vefsn og
Rupeblokker Aurland. - Fjellblokko (plur.) Hattfjd.).
Surnadal. Istre Dovre, V. og Ø. Slidre. - lstervie,
Trollgras Hjørundfj. (om S.h. med røde -vi, -viu osv., Løten, N. Odal, Romedal;
galler, se ovenfor). Etnedal, Snertingdal, V. Toten; Hemsedal
( «uvisst om istervier eller istrevier; ordet er
SALIX PENTANDRA L., ISTERVIDJE. gamalt i målføret [ og kjem av] ei ister, bun­
Fuktige steder, Øst- og Sørlandet og fra den form istre, feitlaget om innvollane hjå
Trøndelag til Finnmark, omtrent opp til dyr»); Hattfjd.; Målselv. - lstersælli Grong,
skoggrensen. - Med sine blanke, grønne, Harran.
tykke blad og sin størrelse, som en stor busk Blankvi Trysil; Hjartdal. - Blankselje
eller et lite tre, avviker denne arten fra sine Åsnes; Beitstad (-sælli).
slektninger. Især nordpå er den også så van­ Tjukklauv, tjukkjørr N. Fron.
lig at folk måtte bli kjent med den. Hisser, hisseren, Seljord (ikke noe vanlig
«Seig og god til å lage ljåtåg av» (Etne­ ord i bygda nå. «Ordet vert nytta som nem­
dal). - «Seigare til ljåtåg og sveg enn bjørk» ning på desse holta, til dømes av Kristine T.
(V. og 0. Slidre; gjerdesveg også N. Odal). Rue Langlim, 79 år [1939] og skal også være
- «Bruktes til å binde over sledene med» kjent ellers i Vest-Telemark» (Seljord. Wille,
(Nordreisa). 1 7 86 : 1 0 2, nevner det fra Seljord).
«Til barking bruktes ved siden av bjærk­
børk også isterbørk. Skind barket i denne SALIX PHYLICIFOLIA L., GRØNN­
blev særlig myke og kaltes 'syraskind'»
(N. Rana). - «Med isterbork og sverta VIER. Vanlig i fjellet. Også i lavlandet i
farga dei grått; tilsette dei brissel, fekk dei N.-Norge og delvis på Østlandet. - Barken
av denne busken sies å være bedre til gulfar­
svart» (Drevja). - «Borken til å farge grått, ging enn noen annen norsk fargeplante. Det
istergrått, ei både pen og holdbar farge»
(Hattfjd. ). / ster i alle disse tilfelle kan også er uvisst hvor gammelt dette er og i hvilken
omfatte andre arter, men er helt overveiende grad bruken har vært basert på genuin tradi­
a
S.pentandr . SJOn.
t
«Brukt til e mot krimsjuke» (N. Fron).
Til f6r later det ikke til at arten har vært SALIX REPENS L., KR YPVIER. Mest i
satt pris på og den blir sjelden nevnt. Men kyststrøk, mot nord til Nordmøre; sparsom
når det uttrykkelig opplyses fra N. Rana at på Østlandet opp til Vinje, Flesberg og Try­
en tok «lauv av alle treslag unntatt ister­ sil. - Denne vesle vieren, som mest holder
selje, for lauv av denne blir sort», tyder det seg langs marken, har spilt liten praktisk
på at i dette tilfelle kan det være en sam­ rolle.
menblanding med S.myrsinifolia ( = S.nigri­ På kvistene er det stundom røde kulefor­
cans). mete ga l er som har vært oppfattet som bær
l
(likesom hos andre små Salix-arter). Det må
Navnet ister, eventuelt i sammensetninger, være disse det siktes til i følgende: « Honda­
sikter til at bladene er blanke, likesom fete. bær kallar me eit bærris som liknar på
Ister er vanlig navn på denne arten fra og blokkebærris. Bæra er usmakelige, små, runde,
med NT og nordover; men i N blir til dels raude bærliknande utvekster som er opne
også de gråbladete artene regnet med under inni og som det jamt er små makkar eller
dette navnet. Ister, «alle artene uten S.cap­ åmer i. Borna måtte ikkje eta desse bæra, sa
rea» (Rødøy). - «Samnavn for slekten dei vaksne, for dei var giftige. Det kan
Salix» (Velfj.). - «De grå buskformete ar­ somme stader være mange røde 'bær' på det
tene» (Ankenes). - « Viskog var kratt av riset. Me kallar det mildebærris» (Austevoll).
små Salices; isterskog kalte n'far det også» - Mildebær er navnet på Arctostaphylos
(Kvam NT). - /sterkjerr, «kratt av Salices, uva-ursi i deler av Ho, men flere mottatte

584