Page 59 - Planter og tradisjon

mens derimot NT har vedja eller veddi, unn­ bløtes godt. De kaltes hovollsvijjer» (Enger­
tatt noen steder hvor det heter vi ( « å vett dal).
e vi» Egge). Videre nordover heter det vi « F ør vridinga søyde de bjørkepåkene i
med lang i ( « å vett vi» Skjerstad). - Ved ja varmen til det begynte å suse i barken. De
Grong (-&); Skånland. - I motsetning til sette skosula på rotenden og begynte vridinga
alle disse hunkjønnsordene er ordet for fra toppen» (Elverum).
Salix-buskene hankjønn. «Rotskudd av bjørk ble brukt til spenning
(flt. spenningø), men til slike som ikke var
Sanking og preparering. - Til vidjer har utsatt for stor påkjenning bruktes også
en først og fremst tatt lange, rettvokste, Salix-arter» (Vågå). - «Man må kviste viu,
ugreinete eller minst mulig greinete skudd og skrapa av borken med kniven, og så be­
(mest stubbeskudd) av bjørk. Til dels har en gynner man å vri fra toppen med høyre Mn­
også brukt skudd av andre treslag, særlig den og med den venstre holder man den.
hegg, selje, vier (mest istervier), sjeldnere Beste tiden å vri viu var ved santhans; da
eik, og selv einer. Det var også visse formål ble det høbalviu. Man måtte vri dem med
som en foretrakk andre treslag til (sml. Co­ det samme man tok dem, minder todna dem
rylus, Picea). og da gikk ikke børken av» (Nes B).
For å illustrere fremgangsmåten gjengis «Smekker bjerk brukte de tii viu. De rispa
noen eksempler: av barken på 3-4 sider og vridde fra top­
« Vyuspænninger var fremstilt av vredne, pen. De tok den ofte 'i sevjan' og laget et
lange, særlig slanke enstønningsplanter av knippe, som de la i vann senere når de skulle
bjørk viklet sammen så de lignet taustumper lage soplingær om vinteren» (Lardal).
med en kraftig ring i den ene enden. Ringen « S penlane ville bli mykje finare n å r dei
var bøyd sammen av selve rotenden. - Man blei gjorde om våren i svåingi. For at 'stef­
skar emnet av nede ved jordbakken og bleiet fasbragde' skal bli heilt perfekt må ein ha
emnet fast i ein stubbe eller stakeende, hvor fin hobalsvie» (Rauland). - «Best er hob­
man hadde hugget en skarpkantet åpning, så ballsviur, vrie opp i sevja i ringar året fyreåt»
at man etter å ha teljet den ytterste rotende (Seljord). - «De tok den helst på forsom­
på emnet noe flat kunne med passende tre­ meren, la den i sola og lot sola skinne på
bleier sprenge enden fast i stokken eller stub­ den et par dager, da segna den» (Siljan). -
ben. Så tok man fast i emnets toppende og «Ble helst tatt om hausten. Om våren var
vred den rundt og rundt, hvorved bjørke­ den for mør» (Tinn). - «Dei ble skorne og
stammens cellevev gled fra hverandre i leng­ laga ferdige i hobbaddi, tida mellom våronn
deretningen. Dette vriearbeid ble tyngre og og slått. Då blei dei sterkaste og kunne lag­
tyngre til lengre nedover stammen man kom. rast til seinare bruk» (Vinje).
Det måtte gjøres jevnt og rolig, så det fer­ « Vier (ei vier, to vier) ble vridd av bjør­
dige tretauget ble lett bøyelig og smidig. Det kerønninger i svaetida. Vrei fra toppen. Dei
krevde kraftige hender til å holde fast. Når som blei laget i juli kalte dei håballsvier, dei
vridningen var ferdig, rullet man vyuen sam­ var gode. Ved seinere bruk måtte dei has i
men i en ring. Man smøyet endene om hver­ varmt vann» (Froland). - « F olk brukte
andre jevnt rundt til ringen var ferdig. Så skudd av bjørk til å vri vidjer av. Einer ble
burde den helst ligge noen dager i vann før også brukt, for den råtner ikke. Ei vidje, vid­
man tok den i bruk. Til tynne små vyuer tok jer. Salix er vier» (Herad).
man en ekstra tynn liten enstønningsbjørke­ « F ør gjekk folk til skogs og skar bjørke­
plante» (Nannestad). rynningar, gjerne ei liti byrda. Det var då
«Bjørk ( og ingen andre treslag) ble brukt kveldsarbeid å kvista av dei, skrapa borken
til vijjer ( e vijje). Når en hadde 'funni og av, og vrida dei. So vart dei slegne i ring,
vridd vijjer' på forsommeren, ble disse laget trædde isaman, so det vart ei heil hånk.
til ringer og tredd på en spenning og hengt i Frametter vetteren tok dei so av hånken til
bua eller skjulet til vinterbruk. Da måtte de alt sitt bruk, for der var vidje i alle storlei-

44