Page 57 - Planter og tradisjon

koma til» (Balestrand: Fjærland). - «Om varig so ein kunde hava dei lengje når ein
vhen reiv vi opp lange tunne bjørkerøter tok vel vare på dei. Fine tæger også til å sy
om lag så tjukke som ein blyant. Dei tjuk­ saman flate gjærer til sinøraskar og til
kaste kløyvde ein helst og smia dei til så dei runde eller ovale øsjer som var samansveidde
var slette og fine. Det gjalt å få dei så lange av tynne seljespiler. Her bruktest også noki
som mogeleg. Deretter bunta ein dei saman store flate kor:ger til å lagra kambakaker og
i ein stor ring og hengde dei vekk. Når det lefsekling i. Dei var laga av tynne bord, en­
leid fram mot jonsok, vart dei nytta når ten fura eller selja, so fine at dei kunde svei­
ljårne skulle settjast i stand til slåttonna. ast til ein rund ring umlag ei al i tverrnål.
Etter at enden av orvet er forma såleis at Desse ringar sydde dei saman med tæger,
det høver til kjottet (svært open o-ljod), røy­ svært sterkt og fint. - Når ein hogde støls­
rer ein ei mjuk oppbløytt tåg ikring, og tek ved om våren måtte ein altid hugsa på å
då til lengst inne med bladet. Når ein har finna tæger og so lagra dei i kjellaren» (Vik
røyrt til litt opom enden av kjottet, fester SF).
ein tåga, med di ein stikk enden inn under «Tåg av bjørk til dels fremdeles til å surre
dei to siste suningane, dreg kraftig til, og ljåen til orvet. De skrapte den med kniv,
skjer av enden. Tilslutt driv ein eit par små kløyvd'n med hendene, og surret den opp på
kilar inn ved sidan av kjottet mellom tåga et trestykke omtrent så tykt som ljåen.
og orvet. Då sit ljåen fast. Folk kasta ikkje Kunne bruke den frisk eller lage opp for se­
bort ei brukt ljåståg, men hengde henne på nere bruk og så bløte den » (Aure).
ein knagg saman med dei andre» (Eid SF). «Ljåtåg (ei tåg, tåja, fl. tæge) var alltid
- «Til sammensurring av ljå og orv brukte bjørk, og de tok dem på myrene. Var de til
de kløvde tæger, de fleste bjørk, men mange fjells og fant noen gode emner, tok de dem
brukte også einer. 'Far min tok tæger under alltid med seg hjem. De skrapte barken av
kraddebjørk oppe i heiene', sier en. En annen (derfor tok de dem helst i sevjetiden, når
forteller at han til dels brukte kløvde rot­ barken løsnet lettest), kløvde tåga, kveilet
tæger av einer til hesjebinding» (Gaular). - den opp i en ring og viklet enden av tåga
«Tæger vert brukte endå: Til å binda ljåen. rundt ringen (tågering). Slik hengte de den
Til å saurna ihop linetrøskar o. dl. (korger, opp på staburet eller liknende sted og hadde
øskjer). Til å fletta tågekorgjer. Djupe bere­ til det ble bruk for den. Da bløtte de bunten
korgjer kallas tågor, ei tåga » (Gloppen). - i vann. Til å feste ljåen hørte også en liten
«Ein tok bjørkerøtene, kløyvde dei og skrapa kile, tikse, av hard bjørk, som ble satt mel­
dei so med kniven (bai{ken) mot brokaiåret lom tåga og orvet på den motsatte siden av
til sevja gjekk utor, før ein bruka dei » (Jøl­ ljåen. Når de slog i doggvått gras, trutnet
ster). - «Rottæger av bjørk til å binde ljåen tågen og ljåen sat godt fast. Men nå er folk
til orvet. Folk fra fjorden seide buntar av gått over til å bruke streng» (Syvde).
slike tæger ut med havet» (N. Vågsøy). - «Tåg var namnet på ein slags kjipe til å
«Einertæger, som dei smidde flate med tolle­ bære på ryggen, laget av et hundstykke av
kniven, ble brukt til surringar på kjipe eller tre, med oppstående spiler som det var flettet
ryggkorgje, fiskekorgje o. l. » (N. Vågsøy). mellom. Man bruker tæger og kløyvd einer
«Skulde ein få rett gode tæger måtte ein til binding av kjiper og tåger til å bære fisk,
helst opp i skogvakset og grava fram rø­ torv, mose o. a. i. De er bedre og lettere enn
tane av fjellbjørk. Der kunde ein finna dei kaser» (Vanylven). - «Den dag idag sur­
lange og fine slik at dei høvde til små korger rar ein ljåbladet til orvet med bjørketæger,
eller kiper. Til grovare bruk, slik som potet­ og om brynehuset til å ha i beltet når ein
kiper som ein brukte til å taka upp poteter var på slåtteteigen og måtte slipe ofte. Eit
i um hausten, eller store bærekiper til å bæra lite kar med trebotn og vegger med rottæger
poteter, næper, tang og ymse anna i, bruka av bjørk hadde namnet ein tåje og var serleg
dei gjerne spraketæger, som vert kløyvde i tenleg til å ha med på sjøen til å ha mindre
to eller tre parter. Sprake var nokso lett og fisk i, småsei og murt. Større kar til å bere

42