Page 55 - Planter og tradisjon

frem til idag, der hvor de i det hele tatt bru­ Noen eksempler:
ker ljå eller liknende redskap; det hendte «Tægjel, røtter av gran, til å surre eller sy
også at de brukte tynne seige bjørkerennin­ med, f. eks. teiner» (Onsøy). - «Einer- og
ger (se s. 61). - I stor utstrekning ble nok granrøtter til surring av ljåen, på bøtter, but­
ljåtægene etter hvert avløst av reim, eller ter og baljer» (S. Høland). - «Fine gran­
hesjestreng. Men den gamle måten hadde røtter, teie, opptil 2 m lange. Bløtes i vann.
også sine fordeler. Den var billig og emnene Til surringer» (Trøgstad). - «De hadde
kunne skaff es nesten hvorsomhelst, den var støtt hengende 'tå'. Om noe skulle repareres,
effektiv (når en først kunne kunsten), og tok de en tåremse og la i bløtt ei natt før de
fremfor alt var ljåtåg lett i vekt, noe som brukte ho. Tå var gran- og bjørkerøtter,
var viktig i de langvarige slåttonnene de bjørk best, av unge trær i god vekst. De
hadde, of te på slåtter langt ute i marka. Som kløvde røttene. Skulle en t. d. lage visper
en skriver: «Viertæger brukes enda til ljå­ som skulle være litt fine, surret de dem med
reim. Særlig i støttorv, men også i langorvet teier av småfuru. Vispvyrkje er bjørk, tatt i
når man slog i utslåtten. Da gjalt det at orvet mai, da gikk barken lettest av» (Elverum).
var lett. Jernholk var for tung og kunne gå - «Bjørketeger ble helst tatt på sandmoer
an på heimebøen når man slog skårer. Eller oppover mot setr.ene, der ble tegene lengst og
på lyngorvet når en slog lyng til brenne» jamnest, og det var lettest å trekke dem opp
(Høyland). - Tægene gisnet noe i tørke, bortover fra stammen. Til ljåteger, helst
men ikke så meget at det var et problem; de passe tykke, ble kløvd i to etter margen og
små kilene, ljåstikkene (tågspet Modum; spit 'redd', dvs. en presset ut safta ved å trekke
Y. Sandsvær; tikse Syvde) som en hadde in­ tåga mellom buksekneet og nakken på tolle­
nenfor ljåbandet, var et enkelt og effektivt kniven. Samtidig løpte barken av. Tynnere
hjelpemiddel. - Minner om sanking av ljå­ teger ble brukt til å sy på nevra på rygg­
tæger kan også finnes i stedsnavn, som Ljå­ stykket av en 'bakmeis', et utmerket bære­
tågmyra (Fåberg). - Fremgangsmåten vil gå redskap for tunge bører, laget av selje- og
frem av noen av de eksemplene som er si­ rognrenninger 2 cm tykke og bøyd i boger
tert nedenfor. til 'frambugu' og 'bakbugu', det hele satt
Tæger er også blitt brukt i stor utstrek­ sammen med vriddevijjer. Frambugu er kledd
ning til fletting av korger og små skrin, med med bjørkenever, påsydd med teger. - Av
og uten lokk, til osteformer og smørøskjer, tæger laget de gamle brødkorger og andre
til sammensying av tiner og butter, surring korger, flettet bånd [hund] i kornsoll, sydde
av limer, surringer på tørriler, og meget an­ trelauper m. v. » (Engerdal). - Til å binde
net. ljåen «brukte vi ikke annet enn tæger av
bjørkerot eller vier omkring år 1900. De pres­
set sevjen ut ved å trekke tægene etter en
kniv eller lignende» (Kvikne). - «De gamle
slåttekarene foretrakk ljåen bundet med
tæge, for da var den noe elastisk om de slo
borti noe hardt. Fine bjørketæger også til å
sy sammen løp (særlig brukt som syskrin) og
smørøskjer» (St. Elvdal). - «Tæger, helst av
bjørk, bruktes i stor utstrekning til surring
av: Ljåer, lauvhakker, sjyruer, visper laget
av kjerringris, sammensying av øsjer (smør­
asker), tiner, neverbutter, konter og til sur­
ring av brynebutter o. I. » (Åmot). - «Ordet
'ljåtåg' blir sagt, selv om det er reimer eller
Fig. 3. Oste/orm, 'bløtege' fra Voss. N. Folkemus. - annet materiale en bruker til surring på
Museets /otoavd. ljåen» (Flå). - «Tæger til å binde korger av.
40