Page 62 - Planter og tradisjon

b
Fig. 4. Tre typer av spenler fra Telemark. a. Den
vanligste, gråtaren . b. Uten navn ('Type 2'). c. Stef­
fansspennil ( = olavs-). Pilene antyder hvilken veg
tynn enden av vidjen er blitt ført.
og skåret av; på en fin vidje kunne det være
vanskelig å finne ut hvor det var blitt av
den. Den tvunne vidjen ble bøyd opp og
gjennom låsringen og holdt fast ved at tykk­
enden ble tredd gjennom løkken. - Låsen
hadde forskjellige navn: I Telemark mest
trot, trjot, ofte uttalt trøt (Seljord), men også
(sjeldnere?) bragd(e) (notert i Rauland og Fig. 5 . To spenler innsendt av Johs.
Seljord : Langlim). Tykkenden av vidjen het Sp rove, Lunde, 1950. b. Den vanlige,
g r åtaren. c. Stefan.
tønn (bl. a. Seljord), nål (Hardanger, Opedal
1948:137), snagjen (Stordal), vidjehals Mandal). - Om Hellig-Olav som avløser
(Syvde). for St. Stefan i en del av norsk tradisjon, se
Det fantes iallfall tre typer av lås: Nr. 1
het gråtarhuse (Lom), gråtartrot (Seljord), Bø 1955 :174.
graotaruspenle (Hardanger, Opedal l.c.),
graotarspenning (Aurland). Her gikk 'nålen'
gjennom ringen så at det bare var spissen som
lå an mot den. Denne typen var den vanlig­
ste, lett å lage, men «arbeidsam å kneppe»
(Seljord: Langlim), dessuten mindre sterk.
- Type Nr. 2 (fig. 4 b) var også relativt en­
kel, men her lå nålen helt på den ene siden
av ringen. Denne typen var tydeligvis min­
dre brukt. - Nr. 3 hadde navn etter St. Olav
(Rollag, Y. Sandsvær; Seljord, Tinn; Hard­
anger i følge Opedal; Aurland; Oppdal) eller
St. Stefan (Lunde, Rauland, Seljord). Den
var den fineste og støeste, men det var ikke
så mange som kunne den. Som i Nr. 2 lå nå­
len helt på den ene siden av ringen, men ble
holdt fast ved et eget 'stefanskast' (fig. 4 c). Fig. 6. Sanktolavsspennil av smijern fra
«Steffantrot var god å sprette» (Seljord: Våler kirke, Hedm. Oldsaksaml., Oslo
(63340). - Oldsaksaml. fotoavd.
4 7