Page 58 - Planter og tradisjon

på ryggen var også laga av 'vie' (bjørk) eller grantæger som var lengst og sterkest. Til å
og av hahlgreiner, dei hadde elles namnet linde skaftet på visper. Tilberedning: Tæge­
'ein kase', laga med stavar av tre, men kunne ren rensedes først for bark ved å skrapes med
også ha namnet 'tåje' eller 'stortåje' (Volda). kniv og bankes lett. Tykkere tæger til gro­
«Teger av bjørk til Mnd på kjøreld, f. eks. vere bruk kløves mens de er rå. Tynnere tæ­
melkeringer, små og store kagger og bøtter ger til lasso og sying snures og verkes inn
av tre. Til å surre ljåen fast til orvet kan med fett» (N. Rana). - «Svært breie, tynne,
teger fullt ut konkurrere med f. eks. ståltråd kvistfrie bord ble stimdampet og bøyet til en
hvis man bare gjorde seg umak med å ta dem runding. Begge kantene lagt innpå hverandre
opp» (Hemne.) - «Å finne ljåtåg var et og saumet sammen med tæger, - hull for
arbeid som måtte passes på når man 'braut saumingen var satt førut. En tynn hund ble
åker'. Tægene ble tørket og måtte utbløtes satt i og man hadde ull-lauper til karing og
igjen når de skulle brukes. De ble kløvd, så spinning. Andre mer langstrakte til lintøy
de ble flate på den side som vendtes inn» o. I. Trinser på skistaver ble arbeidet av tæ­
(Oppdal). - «Tæger blir til dels foretrukket ger. Det er også fortalt at i eldre tider ble
fremdeles. Har den fordel overfor reip (som svært tynne rottæger tatt med av sesong­
de i det hele tatt hadde lite av i gamle dager) fiskerne til spærregarn (binde to fisk sammen
at den ikke utvider seg, mens et reip som har etter sporen til ei spærra fisk), men til den
vært vått, vil bli for romt når det tørker. I daglige drift på bruket ser det ut til at
nyere tid er det dem som bruker 'tråd' eller 'vedja' var enerådende» (Skånland).
'bannjønn', men forskjellen i vekt blir merk­
bar når en bruker ljåen» (Rennebu). - «Om
høsten rev man opp bjørketæger ca. ¼tomme
tykke, pusset barken, delte dem langsetter 4. Vidjer
margen. Hvis man ikke var kledd i skinn­ Terminologi. - Vidjer er slanke, ugreinete
bukser, la man et annet stykke skinn på skudd, vridd før bruken og stelt til slik at
bukselåret. Derpå drog man tågen mellom de kan tjene til å binde med. De er helt over­
knivbakken og låret og presset ut sevjen, veiende stubbeskudd av bjørk. Betegnelsen
ringet så tågen sammen og hengte den opp for dem har vekslet atskillig fra landsdel til
til sommeren. Den måtte da legges i varmt landsdel og er til dels også, i allfall i den se­
vann så den ble riktig myk før den bruktes. nere tid, blitt blandet sammen med ordet for
Dette var etter tiden et meget praktisk ljå­ Salix-busker.
feste, og sterkt. Som regel holdt det til ljåen Det vanlige ordet er viu, f ., Østlandet og
var utslitt» (Røros Is.). - I Gauldal laget de T. På noen steder har ordet vært uttalt som
kølkørja så store som sleden, av staver tap­ vyu (notert fra Nannestad, S. Høland; Jevn­
pet inn øverst og nederst i en ring av bjørk aker, Lom, Vågå). Flertallsformen er som re­
eller gran, og med tæger flettet tett ut og inn gel viur resp. vyur. Slidre: ei vio, fl. vio.
mellom stavene. Of te kan dette ordet gjelde emnet, mens det
«Tæger, røtter av bjerk og gran som vokste ferdige produktet etter vridningen kalles
på lyngmyr helst på gamle grøftekanter. spenning eller spenil. - I litt av T og vi­
Grantæger var sterkest, de kunne bli 5-6 m dere i AA, VA, R og Ho heter det vidje, f.,
lange og ikke tykkere enn 3 mm i tykkeste sjeldnere vedje (mens Salix er vier). - Vijje
ende. Bruktes til: Røre (linde) ljåen til orvet. eller vijja, Valle; Bakke, Vigmostad; Nærbø
Osteteie (osteformer), små kurver, flettede (best. viggjen); viggja, fl. viggjor Ullensv. -
belter. Å steka (sy) bunden til sideveggen i I SF (og Masfj.) er den vanlige formen vid,
korn- og melsolde, og til å sy sammen di­ f ., med vokal mellom i og e og svak eller
verse andre ting. Å binde veket (sideendene) stum d. «Der blir ofte sagt vier om den
sammen til sold og vekbommer. Å flette kas­ vridde bjørkegreinen, men -ved i sammenset­
tesnøre, lasso, og andre reip. Det var lap­ ninger' (Gloppen). - Samme formen, med
pene som i gamal tid flettet lasso av tæger, små variasjoner, dominerer i MR og ST,

4 3