Page 61 - Planter og tradisjon

tok ein først ut eit lite hakk nedafor kvis­ Nordmøre (til dels også lengere sør) og videre
ten. Tjukkenden vart lagt under eine foten, nordover heter det 'å vett ei vi'.
mens vridinga tok til i tynnenden. Verbet Måten å lage vidjen til på går frem av si­
høyest å vett, pres. vett, pret. vatt, ha tatene foran. En måtte skjære av kvistene på
vonne» (Hemne). - «Til nestinger måtte emnet ( sml. det som er sagt foran fra Syvde
en 'vett vii', men emnet var jo bjørk» (Opp­ om å 'gjelde') og skrape bort iallfall en del
dal). - «Nesting kunne lages på to måter. av barken. Ble noe bark igjen, ville den løsne
Det var litt av en kunst å gjøre den godt. under vridningen. Noen få steder pleide de å
Det gjalt å ikke lage hakk i veden ved kvis­ varme emnet, men det har ikke vært vanlig.
tene, for da ville den sprekke der, derfor var Det later ikke til å ha vært lagt vekt på om
det dem som heller lot det stå igjen litt av det ble vridd rangsøles eller medsøles; det
kvistene til vieren var ferdig, og så pusset ble gjort som det høvde best. Men for den
den etterpå» (Rennebu). - « Vie var helst som ikke er kjevhendt, er det lettest å ha
rotskott, 'rynning', av bjørk, fine og med tykkenden av emnet på venstre side, enten
minst mulig kvister. De trakk den gjennom en holdt det i hånden, hadde det under foten
asken; det kaltes at den ble 'sydd' (vokal eller satt på det; når en så vred med høyre,
mellom y og ø). Da spratt barken av med ville de fleste komme til å vri dem medsøles.
smell. Siden skrapte de den av med kniven. Noen få har vridd vidjen før den var skåret
Særlig om sensommeren og hausten er vien løs. Dette kunne være nødvendig hvis det
seig» (Singsås). var et ekstra stort emne. Til særlige formål
« Via var laget av fin voksterbjørk, de kunne det være armtykt, og da kunne en ikke
aller fineste rotskudd. De kunne være få vridd uten ved hjelp av et økseskaft el. l.,
famna lange. Måtte lagast når de var tina, mens treet enda stod på rot eller var spent
i frost ble de for sprø. De rispet emnet på fast.
langs, la det over kneet og med bakken av Til svært mange slags bruk skulle vidjen
kniven flådde de barken av. De holdt i den ha form av en ring, som kunne åpnes og
tynneste enden av kvisten og vred med høgre lukkes, og til det var det nødvendig at den
hand ifra seg. Slike via var som regel gjort hadde en slags lås.
av to parter, altså to kvister; skulle de være En ringformet vidje ble gjerne kalt en
sterkere, kunne de bruke opp til fire parter» spenning, m., på Østlandet; samme ord er
(Skjerstad). også oppgitt fra Voss, Aurland, N. Rana.
Sammenfattende kan en si at kravet til Spennil, fl. spenlar, Flesberg, Y. Sandsvær;
emnet var at det skulle være slankt, rett, og Lunde, Rauland, Seljord, Vinje; Røldal
så kvistfritt som mulig, og at rot- og stubbe­ (spenle). Spendel, spendle, spend/ar Røm­
skudd av bjørk ble foretrukket. De fleste skog; Froland, 0. Moland; Bjelland, Fins­
tok vidjene på forsommeren. På Østlandet, land, Hægebostad, Lyngdal, Tveit. Nesting
Sørlandet og i T får en stadig oppgitt at Nordmøre og Trøndelag.
håballsvidjene var de beste. Også på Vestlan­ De ble laget slik: Vidjeemnet, etter å være
det og nordover heter det oftest at forsom­ avkvistet og avbarket, ble vridd fra toppen­
meren var den beste tiden, og at de da stelte den. Tykkenden ble bøyd rundt til en ring
til et lager for året. Men noen få steder har som skulle bli låsen. Vidjen ble bøyd sammen
det vært folk som har sagt at de regnet de vel en tredjedel inn fra tykkenden; da tvin­
fikk de beste om høsten, og enkelte (i Mo­ net den seg som et taug, og i bøyen ble det
dalen; Stryn, Tresfj.; Budal) har forsvart å en liten løkke. Tynnenden ble smettet rundt
ta dem om vinteren. Men i frost ble vidje­ i låsen på bestemte måter, så at det ikke­
emnene sprøe (Skjerstad). vridde endestykket ble holdt fast på den ene
siden av ringen, mens den fri enden av det
På Østlandet og Sørlandet heter det mest nådde tvers over ringen. Resten av tynnen­
'å vri ei viu'. På Vestlandet og opp til Møre den ble viklet tilbake langs den tvunne vid­
bruker de ofte verbet 'vinda, venda', men på jen, ofte gjennom løkken og oppover igjen,

46