Page 582 - Planter og tradisjon

meir greinet rot og er verre å få opp» (Bale­ rota» (Foldereid). - «Millom olsok og
str.; meddeleren var ikke i tvil om at det var syvtesok [2. juli] kunde ein rysja opp rot­
lettere å få den opp når sjøen flør, det hadde ugras ute i enga, for det hadde slike lause
han selv prøvd; men tanken på at den skulle røter den tida» (Foldereid). - « I jonsok­
løsne lettere ved voksende måne, ble avvist tida fikk de heile rota opp, sa de» (Berg Tr).
som overtro). - «Det var vanleg endå på De ville nødig ha planten med i høyet.
fyreåret, stundom ikkje før i slåtten, å Den var hard og treen, og nærmest uspiselig
trekkja høymola opp med rot. Tistel ogso. for kreaturene. Hvis det fremdeles var saft i
Ein kan sjå det rek store dungar etter elva den når den kom med i høyet, tørket den
stundom. (Høymol og slikt hivde dei på langsomt, og det het at da hadde høyet om­
elva.) Og det har alltid vore sagt at rota kring den lett for å mugne; dette har gitt
slapp lettast i taket i flo. Ein fekk henne opphav til en folkeetymologisk forklaring
mest heil opp då. Elles vil det lett sitja att på navnet nordenfjelds: «Høyet mugner når
rotstubhar som røter seg fort og vert ny denne plante tørkes sammen med gresset,
plage. Der er noko med dette med flo og f. eks. i hesjer. Herav navnet høymuggel»
fjære, kva det er. Ein dag kan rota stå fast (Overhalla). - « I høyet mugner både den
som fjell, ein annan gong loshar ho etter og det høyet som ligger omkring den
måten lett. I veksande måne veit eg ikkje (mula = mugg)» (Vefsn; lignende fra
om folk har snakka her, når det galdt dette. N. Rana og Nordreisa).
Høymolrot ble ikke brukt som f6r, - sml. Planten var ikke helt verdiløs som husdyr­
Elytrigia repens» (Førde). - «Lettest å f6r. At den kunne bli gitt til grisene er nevnt
trekke opp ved flo sjø eller fullmåne» (Gau­ ovenfor (N. Aurdal). - «De rispet fruktene
lar). - « H er er relativt lite høymole, og [at av den og hadde dem i surmelk til hønsene»
den skulle løsne lettere på voksende måne, (Onsøy; lignende fra Hedrum). - «Høy­
er] ukjent. Derimot er teorien velkjent over- · �ugla var det vanlig å ta vare på før. Man
ført på en masse andre ting, t. d. hugst i kokte den og ga lågen til dyra. Man rispet
skogen, griseslagt, barbering» (Innvik). - frøene av eller hugget toppene av og hadde
«Det er gamal skikk her at høymola skulle i løypingsgryta» (Nordreisa).
slitast opp jonsokafta. No talar ein om ei Når ugras med næringsrike røtter ble fjer­
vike, «rotløyse-vika», då han er lett å få net fra åkeren, var det ofte skikk å gi røttene
laus. Dette med flo og fjøre har eg høyrt til kreaturene (s. 103). Det gjalt særlig kveke
tale om i surne høve, men torer kje seie om og krypsoleie, men det kunne også bli gjort
det er tradisjon her, vi bur opp frå sjøen. Flo med høymol. Ett eks.: « L itt [rot av] hæmula
og fjøre fann dei elles ut etter håra på kob­ vart og teke, men ikkje i nemnande grad.
beskinn i tasker og pengeprinser. Dei Krøtera skulle vera mindre huga på å eta
slakta på veksande måne, so kjøtet (flesket) den» (Velfj.).
ikkje skulle kverva, minka. Og blodet gjekk Planten er blitt spist rå, især av barn:
lettast av kreatura når ein slakta i flo» «Heimulstilken driv iser borni å et framover
(Jølster). - «Eg hev røynt at ette' regn og forsommaren fyrr han trena» (Lesja). -
når sjøen flør er det lett å rykje høymola «Heimule og karvik åt vi mykje som horn,
upp, for då får ein heile rota med» (Stryn). førr dei trena» (Lom). - At stilken ble spist,
- «Høymåla har me nok ofte streva med å er også notert fra Uvdal; Mo T, Rauland
få upp. Den kjem lettest når det er tre vak­ ( «det indre av stylken før planta var ut­
sande: Dag, Sjø og Måne. Då går ho fint, vakse» ), Seljord; Tonstad ( « d et nederste av
men ellers vil stilken oftast slitne» (Vik). stilken»), Åseral; Bjerkreim ( «ung heimol­
«På forsommeren er en uke blitt kalt rot­ stilk, sødestilk» ) ; Modalen; Grane. « A v unge
lausveka. Den faller ikke på noen bestemt planter spistes stilkene, efter at den grønne
dato, men man får kjenne efter rtår røtene hinne var avrevet. Spises av og til ennu
løsner» (Hemne). - «I hæmuggelvuku, uka [ 1 937] » (N. Rana). - «Stilken, Hskrellet,
etter St. Hans, kan en rykke den opp med ble spist av folk» (Vefsn).

567