Page 578 - Planter og tradisjon
P. 578
(medd. av en skoleelev); Salangen, Talvik. bakker, i den årstiden da alt grønt var friskt
- T æggelbær Kolbu. - T æilebær Siljan. og saftig. Den syrlige smaken er leskende,
Tågbær, tågebær, -ber, Våler; Feiring, og mengden av oksalsyre er ikke så stor at
Hurdal; 14 He; Biri, Fåberg, Snertingdal, den skader. Det var både bladene og unge
Vardal, V. Toten, Ø. Gausdal (og tågje-), myke stengeldeler som ble spist. Noen få
Øyer, Lillehammer; Flesberg, Flå, Nore, eksempler: «Blad og begynnende stilkanset
Rollag, Uvdal; 9 T; Bygland, Bykle, Evje, telser av matsyre var noe av det første grønt
Valle; 7 VA; 4 Ho; 15 SF; 27 MR; 17 ST; som ble spist om våren» (Y. Sandsvær). -
8 NT; Hattfjd.; Målselv, Sørreisa. «Guttene spiste helst den øverste delen av
Tågåbær St. Elvdal (og tåvå- og tau-) ; den blomstrende stenglen» (Gloppen). -
Torpå, Uvdal. - T åvbær Tolga, Åmot «Syresteiken, blomestelken, er krasemat for
(tou-, tauvå-, med diftong mellom au og åu) ; alle gutungar når han er på det saf tigaste»
Budal ( og tøv-), Singsås ( «g blir ofte v : (Sunnfj.). - «Barna spiste bladene: Tok
sav, dav»). - Tåbær Y. Rendal; Valle; bort bladstilken, la bladet dobbelt. Men når
Stadsbygd, Strinda; Lånke. bladene var hule [innrullet], spiste de dem
T augabær, touga-, taoga-, også -ber, Kin ikke, for da hadde det vært mark i» (Trh.).
sarvik, Ulvik, Voss, Vossestr.; Aurland, «Blø' e [bladene] ha slik. ein god smak.
Balestr. ( t aoge-), Hafslo (do.), Leikanger (ei Gjætleungatn mora se me eit rim: 'Suresyra
taog, fl. tæge), Luster. - Taubær St. Elvdal. fødde me vel, fivilen svelta bror min i hæl'»
Tøybær Brunlanes; Eidanger. (Gol). Dette er en variant av et velkjent
Kransebær Dovre; Larvik ( «Hørt det av gammelt vers, som vanligvis har som poeng
mor, f. 1862. Iallfall her har ordet 1st. tone at fivil, myrullplanten, er mer nærende enn
lag»); Oppdal ( krans-). bær (se Eriophorum). Formodentlig har gje
terguttene i Gol kjent dette verset, men har
RUMEX ACETOSA L., ENGSYRE. I n� funnet på å forandre det til ære for syre
turlige enger og som ugras i kunsteng, hele bladene, som de likte så godt.
landet. - På spørsmål om hva for plante Planten er også blitt brukt i husholdnin
deler barn har spist, er denne planten blitt gen, tilberedt på forskjellige vis. Slik bruk er
oppgitt fra hundrevis av steder og enda flere sannsynligvis til dels kommet inn i nyere tid,
meddelere. Fra lengst sør til lengst nordøst men representerer i andre tilfeller tydeligvis
topper den listen over de godsakene som en eldre tradisjon. «Før i tida ble det ofte
barn gledet seg over å finne i enger og på kokt graut av syre og litt mjøl om våren»
(Eidskog). - «Spises rå og stuet» (Modum).
- «Syre ble solgt frisk og brukt til stuing,
ca. 1870-årene» (Larvik). - «Brukt til
krydderi på suppe» (Holum). - «Suru, blad
og stylk, et folk. Dei kokar suppe på den og.
Uppskrifti på surusuppe skal vera den same
som for rabarbrasuppe» (Rauland). - «Bru
kes til salat, med sur fløte» (Høyland). -
«Syregras i maten» (Hafslo). - «Syreblad i
renmelk blant samer ved Riasten» (Brekken).
- « Vart brukt til supe og ein slags graut og
spela pålag same rolle som rabarbraen no»
(Leksvik). - «Er blitt brukt til suppe i
gamle dager her» (Nordli; det samme i
Otterøy).
«Syregress, eller helst de store bladene av
enkelte syrgressarter, ble vasket i vann og
Fig. 171. Engsyre, Rumex �cetosa. Grunnbladene. kokt i melk påjevnet litt mel, til suppe eller
563
