Page 547 - Planter og tradisjon

også brukt som merke på at «da leiker bras­ har den vært brukt til rivetinder. At de
men» (Rakkestad; Enebakk, S. Høland; har foretrukket den til slike, er oppgitt fra
Grue, Hof), likeså kunne en fiske harr (N. 1 9 herreder (se s. 37). «Tindane måtte takast
Fron), en kunne fange laue [Alburnus luci­ av fotendane av heggen. Da vart dei helde
dus] i bekkene (Eidskog) og fiske sik med for seige og sterke» (Modalen). - «Bestefar
not i Mjøsa (Ringsaker). - «Hvittingen kom­ reknet det for å være dårlig stell på ein gard
mer når heggen blomstrer» (Nøtterøy). - hvis det ikke lå hegg eller hassel oppkappet
«Ikke før heggen blomstret, drog de gamle i passende lengder på tørk for årevis frem­
bjørnejegerne fra bygda (Soknedal o. a. st.), over. Den skikken tror jeg holder seg» (Eid
for da går bjørnen på 'grasinga' i Bukollen, MR). - «Navnet tinnhegg er svært velkjent
hvor bjørneturten da stod med godt og vel i Oppdal, visstnok over hele bygda, og med
fingerlange spirer» (Norderhov). Et gammelt det menes almindelig hegg som er oppsaget
merke var det også at dette var den beste ti­ og gjerne kløvet i passende stykker og opp­
den for å legge tøy, lin, til bleking (As; Holt; lagt om vinteren til tørking for å haves fer­
Gaular), - og da «skulle de ha fillbonk, og dig og for hånden til sommerens høyonn, som
på setra rømmegrøt» (Trysil), og da kunne emne for rivetinder. En gammel ansett rive­
barna gå barbent (Øyslebø). Det blir også maker fortalte meg i min ungdom at heggen
lagt merke til knoppspringet, når bladene som om høsten blev hugget til tinnhegg, ikke
var blitt som museører (sml. bjørk og or); skulle avbarkes eller flekkbarkes, som vi al­
blant annet skulle da geit og sau kunne liv­ mindelig gjør med bjørkeemner, for eksem­
nære seg ute (Heskestad). pel, som skal tørkes, men de skulle tørkes
«'Havren føll [føll] heggjebæra' segjer med barken på. Den skulle da bli sterkest»
folk. Det tyder: Når heggebæra er mogne, (Oppdal).
kan ein skjæra havren» (Stryn). Heggbarken skulle være den beste til bar­
Heggen ga varsel for året: «Rikelig blomst­ king av fiskegarn og nøter (Balestr.). Barken
ring på or og hegg, - mye korn» (N. Fron). til farging (Kinsarvik; Eid MR).
- «Hvis det er meget fin heggebærkart om Små kvister av hegg i furen når potetene
sommeren, blir det godt kornår. Men blir settes skulle være et godt middel mot vond
det 'ugjerd' på heggebæra (plommepung), (jordrotter), og i kjelleren mot rotter (Brun­
blir det ugjerd (soppsykdom) på kornåke­ lanes, Ramnes). «I lostabben heldt heggelauv
ren» (Uvdal). - «Når rogn- og heggebloms­ musi borte» (Aurland).
ter blir stygge av regnet, blir høyet stygt. Så­ «Heggebær var bruka til godsmak om
fremt heggen ikke blomstrer i mai, blir det hausten. Dei vart plukka i risler (klinger) og
et dårlig år. Kommer blomstring av rogn teke vare på. De var ein god smak å få fram
straks inn på heggen, blir det tidlig år, intet etter vinteren» (Skjåk). - «Bjølsethagen var
mellomrom mellom slått- og skuronn» kjent for de svære hegger som voks der. At
(Sandvollan). - «Bli hæjjen blakk (rau sei noen våget seg til å ta bær her uten lov ble
somme, men'n bli blakk, raublakk) når'n tatt ille opp. Det var svært gjevt med
blomstrer da bli'æ roti f6r» (Snåsa). - «Når 'dryfte' heggebær. Den som var så heldig å
heggen hadde stygge blad på forsommeren, ha en svær hegg med mye bær, brukte å be
ble det dårlig slåttår» (Bindal). åt seg naboer på 'dryf te' heggebær om søn­
Veden av hegg har vært regnet som god dagseftane når bæra var modne. Gjestene
til å brenne, «men den luktet fælt i skjulet skulle være med å få plukke ned bæra. Dette
før den var tørr» (Hedrum). Den har vært var ofte et vanskelig arbeid. De yngste og
brukt til økseskaft (Brunlanes) og til hakke­ sprekeste ville gjerne vise seg litt og det
skaft, skjønt den var holdt for å være både gjaldt om å være den vågsomste og smidigste
«tung og brøysk» (Syvde), og til «hestetru­ til å klatre. De brøt av kvister med mye kla­
gar og hekter» (Bykle), til helleklave rundt ser på og hivde ned til resten av selskapet
hestebeina, bøyd og med en jernbolt gjennom som tok imot og sanket og rensket oppi
endene (Seljord); også selepinner. Men mest 'dryftekjørrelet' (et spand med lokk). Når

532