Page 531 - Planter og tradisjon

landet, er det påfallende lite med navn på Manna Volda, Ørsta. - Mannagryn Ro­
den i de laveste delene av Østlandet. medal; Vågå. - Mannarug Syvde (og -gras).
Perlegras Os; Gloppen, N. Vågsøy.
Harerug er vanlig i He, of test som hara­ Enkeltoppi.: Frøgras Meråker. - Små­
eller harra-, t. d. hæra-, og -ru eller -rog. Vi­ mennel Beiarn (sml. Thlaspi arv.).
dere i ST og NT, som regel hårrå-. Ellers
opptrer navnet spredt og vel ofte som følge
av littera:r påvirkning. Harraru Spydeberg POL YPODIUM VULGARE L., SISSEL­
( «gammelt og ekte») ROT. Nesten hele landet. - Denne vesle
Haremat Hitra; Leirfjord (har-). - Hår­ bregnen, med sin karakteristiske voksemåte
rågryn Selbu. - Hårråkonn Ålen. - fasa­ i bergskorter og i tette bestander over store
rug Rauland, Seljord; Valle. steiner og skrånende berg, skiller seg sterkt
Kråkebygg Enebakk. - Kråkemat N. Fron
(og -fro), Ringebu, Ø. Gausdal, Øyer (og
-blad).
Fuglefrø (mest fug{-; i Folldal og Gud­
brandsdalen -fro, ikke frø, og trykk på siste
stavelse) Folldal; Dovre, Lesja, Vågå; Trom­
øy; Sogndal (fuglafræ); Eresfj. Vd. (fågge{-),
Surnadal (do.), Øksendal (do.); Helgøy,
Tromsøysund; S. Varanger. - Fuglemat El­
verum; Fåberg, Lom; Meldal, Oppdal (lau­
ge{-; «mindre bruka enn råpå, og bare um
blada fyrst dei kjem upp um våren»), Ren­
nebu, Soknedal; Lurøy, Sortland. - Fugle­
konn Eikefj.; Skogn (fågge{kårm); Beiarn
(faulkorn). - Fuglebær (t.d. -ber) Eid MR
(også -gras), Tresfj., Veøy, Voll. - Fuggef­
gras Øre.
Titingrug (av titing, te- småfugl; i sam­
mensetning sj. titings-) Åmot (?); 14 N; Sal­ Fig. 154. Sisselrot, Polypodium vulgare.
angen, Sørreisa. - Titingfrø (ofte -fræ) Bo­
din, Elsfj., Hattfjd., Lurøy, N. Rana (teteng­ ut fra de andre, større bregnene. Bjørnekam,
fre), Vefsn, Velfj., Øksnes; Hillesøy. - Ti­ som er den som står den nærmest i størrelse
tingmelle Malangen. - Titingsgror Hadsel. og bladform, har en helt annen voksemåte og
Musgras Ørsta; N. Frøya. velger andre vokseplasser. Fremfor alt er det
Fjellrug N. Aurdal, V. og Ø. Slidre; Hem­ den søte, lakrislignende smaken av den kry­
sedal, Nore; Voss (og bergarug); Hattfjd. - pende rotstokken som preger sisselroten. Der­
Vidlerog Hamre. for pleier folk å skjelne klart mellom den og
Sauetunge (om bladene; ofte sau- eller de andre bregnene.
saua-) Nore, Uvdal; Voss; N. Rana. Barn har satt stor pris på å spise rotstok­
Råpå, råppå (av v. råpå, hos Aasen ripa, ken. «Den var så søt og god. U ppe på stab­
= rispe, sml. råpålauv) Oppdal (vanligste burstaket vårt var ein heil del av den. Me
navn). reiv upp store torver og plukka røtene ut.
Ni'prel (stundom niperell) 9 T; Bykle; Røl­ Det var rektig god tobakk, syntest me» (Vik
dal (niprill, niperill). SF). - «Vi kleiv i hamrane og leita i rev­
Reissure, rypesure (sure, syre), svinenape, nane, og åt (med moldi på)» (Naustdal). -
svinefræ, mylor Setesdal (Bygland, Bykle, «Far sier at hans bestemor har talt om heil­
Valle; sml. Oxyria). - Mylor Åseral ( «top­ søte, at de spiste roten som barn» (Meløy). -
pane med frø»). «Knapt noko plante leita borni so ivrig etter.

5 1 6