Page 536 - Planter og tradisjon

Raklene blir kalt kommer eller palmer (s. Ausp Bud, Fræna, N. Aukra, Tresfj., Vest­
1 9 ). Det blir frostår når «aspen komrer» nes.
(Hedmark) eller når «øspe pælma» (N. Aur­ Flertallsformene viser stor variasjon, men
dal). - «Når den palmer tidlig, skal det bli begynner å bli utvisket. Her bare noen eks­
tørt år» (N. Aurdal). «Har aspa mykje blo­ empler:
mar, blir det låkt år» (Dovre). - «Det var Es'per, fra ent. osp, nordøstre del av Ø;
et dårlig 'me' når avåtet, smågnagerne, gnog vanlig i Ak; Eidskog (ent. asp ) ; Flesberg og
barken om vinteren av grener eller trær som sparsomt videre til Vik SF. - Es' pa, fra øsp,
var fellt, helst selje og osp. Det varslet dårlig Etnedal, N. Aurdal (S. Aurdal: øs'pa), Vang,
for årsavlingen. Det samme var tilfelle når V. og 0. Slidre. Espa også Nore; Valle; Åse­
ospa 'palma', da ble det en kaldsommer» ral; Lund. - Espe Iveland (es' pe) ; Forsand;
(Oppdal). - «Er ho fælt rau om høsten, Granvin; Aurland, Gaular, Stryn. - Es' par,
tyder det ufredsår» (Kviteseid). fra øsp, Seljord.
«Ospelauvet skalv mot regn» (Bakke). Os' per, evt. -ær, sørvestre del av 0 (samt
Barn lekte med ospeblad som de foldet Rakkestad); Bærum, Nesodden, Vestby
sammen en eller flere ganger og så bet huller (os'per, også es'per); Fåberg, V. og 0. Gaus­
i; når de brettet ut bladet igjen, var det for­ dal (os'per, også esper); Brunlanes, Stokke,
skjellige mønstre i det (Åsnes; Ø. Gausdal; Tjølling; Siljan.
Finsland; Åseral, hvor de kalte det 'å tann­ Esp, æsp, fra osp, Dovre, Heidal, Lesja,
la'). De kunne også lage hatter og kranser av Lom, N. Fron, Skjåk, Vågå.
bladene (Elverum; Vinje T; Jølster, «serleg Andre former er: Ospe, -o, -i; aspe, -i; as­
ved lauvfall um hausten»), eller bruke dem per; øspe(r), -a; o. fl.
til å smelle med (Otterøy).
POTAMOGETON GRAMINEUS L.
Osp (f., utt. åsp) er ubetinget den vanlig­ GRASTJØNNAKS. I stille ferskvann, hele
ste navneformen og kan regnes som det opp­ landet. - Gjeddegras Elverum ( «Professor
rinnelige navnet også i mange strøk hvor det Holmboe spurte meg i 1 9 39 om jeg hadde
enten er blitt skjøvet til side av nyere former kjennskap til at de ymse vannplantene i
eller hvor den lokale uttale har ført til en an­ Glåmma hadde vært brukt til kuf6r. Han
nen variant. hadde opplysninger om at det var gjort ved
Asp var lenge det vanligste litterære nav­ Eidsvoll og visstnok ellers langs Vorma, for­
net og kan nå bli påtruffet mangesteds hvor talte han. Jeg har spurt mange om dette, men
det utvilsomt må være forholdsvis nytt. Et det er ukjent. Derimot kunne Hans Bråten,
karakteristisk eks.: «Tidligere sa de osp, se­ f. 1 8 67, fortelle meg at i Løten hadde han
nere asp, men nå lærer barna osp igjen etter sett mange som brukte gjeddegras til senge­
skolebøkene» (Hvaler, en parallell til Betula: halm. Det var så mjukt og godt å ligge på,
bjørk og bjerk). I He blir det påfal­ fortalte de. Senere hadde han sett gjedde­
lende ofte sagt asp, likeledes i deler av MR gras hengende til tørk ved Oset, der Bronkåa
og ST; fra og med NT og nordover er asp faller ut i Glåmma. Såvidt han forstod var
nesten helt dominerende. - «Asp og åsp. Asp det også her hensikten å nytte det til senge­
er truleg mest vanleg. Berre denne forma halm. Gjeddegras er P.gramineus. Jeg tror
finst i stadnamn, t.d. Asplia. Ei asp, fl. asp'e. somme nytter det som fellesnavn for nesten
Ingen av formene får omlyd i fleirtal, berre alle større planter i elva». Oppi. av Olav
den vanlege fleirtalsendinga for sterke ho­ Furuset).
kjønnsord» (Hemne).
Øsp er den normale uttalen i mange strøk POTAMOGETON NATANS L., VANLIG
og har et vidt, men ikke sammenhengende TJØNNAKS. I ferskvann. Mesteparten av
utbredelsesområde: Notert fra 5 h. He, 6 0 landet. - Skomakerb!ekke Vegårshei. -
1
(Valdres), 5 B, 3 T, 8 R, 3 HO, 1 SF, 6 MR, Vassgras Strandeb. (vel også flere arter). -
1 N. Et par steder i R e r det oppgitt som ysp. Armb!a Beitstad (mest denne art).
521