Page 513 - Planter og tradisjon

Røssvatn for å leita furubork opp i Susendal. ble almen, som vokser under kalksonen på
Det var fine tre med gul bork som vart nordre side av Langvatnet, så godt som ut­
teke til det bruk, for den ytre korken var ryddet; det står nå bare noen spredte alm­
ikkje nyttande. Borkebrødet var steikt av lunner igjen» (N. Rana).
mjøl av furubork med litegranne syrgras og «Det var ikkje mjøl å få kjøpt før i tida.
reinmose i til seigna» (Hattfjd.). - «Furu­ Dei avla på gardane det meste av det dei
bork vart teken i savløyptida om våren, og skulde eta. Det kunde einast vera dei kjøpte
'ravla' av det som var på den ytre sida so litt danskekorn ifrå Bergen. Dei hadde små
berre 'savsida' var att, turka, stappa, og bekkjekverner på kvar garden mest i Vel­
male til mjøl som var vanleg iblanding til fjord. Men endå vart det so ymse, dei måtte
flatbrød til langt opp i 1860-åra. I den tida ikkje sjeldan male på handkverna. Alt mjø­
vart det stor skogdrift i Vefsn og Hattfjell­ let vart sammale. Mjøl av beste sort bygg
dalen og betre høve for å få alle slag mjøl­ vart nytta til høgtidskost, som til slåttgraut
varor. Då vart det slutt med det strevsame og andre meir sjeldsynte hende. Elles måtte
arbeidet med allslag attåtdrått til mjølet» dei nok ta det som det fall. Vart det uår, so
(Hattfjd.). - «I Susendal hadde dei syrgras hadde dei berre borkbrødet å taka til. Det
til segne i borkbrødet. Dei koka syrgraset til vart laga av furubork. Dei løypte borken,
graut og ha den upp i borkmjølsdeigen. Dei oftast i savløyptida om våren. Først 'ravla'
kunde og nytta illmjølke (eldmjølke) eller dei det ytre korklaget av med ei øks og der­
turt (her kalle torten). Dei vart kokt liksom etter løypte dei borken av stammen, bar han
syrgraset og havt upp i borkmjølsdeigen» heim og turka han. Det skulde vera best å
(Hattfjd.). ikkje utsetja han for hardt solskin. Når bor­
«I slutten av 1870-årene ble det sist laget ken var godt turr, vart han først slege sund
barkebrød i Nord-Rana. Barken ble tatt av med ei treklubbe og hatt ned i ein stamp der
rankvoksen furu der vokste på nordlig hel­ han vart småhakka med ein jarnspade til
lende land, ikke av den på solbart og grunt han var på storleik som gryn, og so male til
lende, krongelfuru. Den ytre skrukkete bark, mjøl på bekkjekvern eller handkvern, - el­
'rævelet', skrelledes omhyggelig av, og den ler dei hadde han i sekker og gøymde han,
indre lysere flekkedes av, helst om våren da for å ha å taka til i påkomande tilfelle. Furu­
den var mest saftig og løsnet lett fra treet, borkmjølet vart mest nytta til flatbrød. Ha
tørredes, bankedes i små biter og maltes til dei då mjøl av korn, so ha dei det i furu­
mel på bekkekvern eller handkvern. Det til­ borkmjølet. Vanligast var visst at dei først
sattes noe mel av almebark for å få det seigt, koka ein tjukk graut av furubarkmjølet før
eller det ble blandet med 'guslån', bygg, rug dei tok til å knøa til bakinga. Å baka berre
og havre, og bakt til flatbrød. Ingen av de av furubork vilde ikkje godt gå an, det vart
gamle jeg har snakket med før og no, vet å for skyr og ryen deig; leivane gjekk sund.
fortelle at det ble bakt kaker [gjæret ovns­ Til segne i deigen ha dei sumtid almebork.
brød] av furubarkmel og stekt på omn; det Dei koka almeborken og tok laugen og ha i
var bare flatbrød. Det kunde oppbevares til furuborken når dei baka. Men og andre til­
vintermat. - I nødsårene omkring 1812 setningar vart nytta. Dei bruka sumtid hæ­
kom det folk fra flere kanter av herredet til mula (Rumex longifolius) til segna i borke­
Langvassgrenna for å hente furubark. Særlig deigen; den og koka dei til graut først. Ute
var det de frodige furuskogene på Snef jellå på Helgelandskysten brukte dei iselja [melke]
og Bordvedaven som ble heimsøkt. De ble av fisken til tilsetning. Enda i 1850-åra var
da så sterkt hugget at de først i de siste 50 det dei som var nøyd til å bruka borkebraud,
år er begynt å bli frodige igjen. Brukeren på og det vart bakt til ned i syttiåra. Malena
Snefjellå klaget til landdrotten over at fol­ i Kolbeinf jell hadde ein stabel furubork­
ket ødela skogen, men fikk til svar: Der er braud liggjande i 1870, for endå av slikt
ingen lov som forbyr folk å matberge seg, - braud baka dei upp meir enn dei åt for da­
og han skulle ta øksen fra dem. Likeledes gen, og so gøymde dei til det atter trongs.

498