Page 505 - Planter og tradisjon

ikke sterkt sur, og fremfor alt seig. Merkelig alle» og Norsk Folkeminnesamling velvil­
nok har folk i meget store deler av landet ligst har stilt til rådighet. De var innkom­
satt særlig stor pris på slik seig surmelk, som met til magasinet 1958 på oppfordring til
leserne fra dr. philos. Svein Manum, som
vant en fotokonkurranse med et bilde av
tettegress. De 23 svarene var dels fra de
samme, dels andre herreder og bringer det
samlede tall opp i 95 h., fra 0 til S. Varan­
ger (ingen fra AA, 2 fra VA).
Noen eksempler: «Hjemme brukte vi av
og til tettmjølk. Mor hadde som regel stå­
ende en kopp med tette. Den ble blandet i
nysilt melk og satt bort en tid. Den ble tykk
og seig, litt sur, og vanskelig å spise. Det
beste var å holde munnen ganske nær taller­
kenen og suge samtidig som man hjalp litt til
med skjeen, så gled det ned umerkelig og
lydløst. Om mor ble lens for tette, gikk hun
til en av naboene og lånte. Men hun sa at en
kunne også lave tette selv av bladene av
tettegubbe. Jeg prøvde med litt melk og et
par blader i et glass; til slutt ble melken
tykk, men ikke seig» (Elverum). - «Brukt til
Fig. 148. Tettegras, Pingui­
cula vulgaris. - Sv. Ma­ å stelle til tette. De la rotbla'en ner i nysila
num. melk og lot det stå en stund. [Fra denne
melken ble så annen melk infisert] » (Kvi kne).
- «Før i tiden laget dem tettemelk, la bla­
ble kalt tettemjølk, tette, titte (Brekken), dene i en bolle, slo nysilt melk over og lot
tetteskjør (Øre; Meldal), tittskjør (Surna­ det stå noen dager, da ble det god tykkmelk.
dal), tettmjølk (NT), fil (N. Rana). Troen Jeg har selv gjort det» (Stange). - «Folk
på at bladene av Pinguicula skulle gjøre mel­ brukte den til å sile mjølk på (tettmjølk);
ken seig, er formodentlig et slags utslag av det er en seig veske på bladene som gjør at
signaturlæren. Det har ikke vært påvist at mjølka blir seig, sur blir den ikke. Den må
slimdannende melkesyrebakterier finnes på stå på et varmt sted. Da kua åt slikt gras,
disse bladene i noen særlig grad. Det er ka­ ble mjølka seig. Da jeg var småjente, gikk
rakteristisk at soldugg (Drosera, s. d.), som vi gardimellom og lånte tette. Denne mjølk
likeledes har slim på bladene, har vært til­ holder seg veldig godt og fins på finnskogen
lagt samme egenskap, og at dette også gjel­ enda» (Våler He). - «Bestemor fortalte
der for de store, hvite eller svarte snilene, hvordan hun og hennes søsken, da de var
som ofte blir kalt tettegubbe (sml. nedenfor). små, ivrig samlet tettegrasblader for at mor
I hvilken grad snilene virkelig har vært skulle lage tettemelk til dem, for det var noe
brukt i melken er uvisst, men troen har iall­ av det beste de visste» (Fåberg). - «Bladene
fall vært der (notert fra Forsand; Masfjor­ ble tørket og oppbløtt og overhelt nysilt
den; Geitastrand; Grong; Vefsn; i Rana var melk» (N. Aurdal). - «Av eldre folk har
det «små grå sniler» som ble brukt som jeg hørt at den enkelte steder ble plukket og
«tettagubber»). oppbevart og brukt til å få melken til å løpe
I det foreliggende materiale er det opplys­ sammen. Bestemor snakket om at nu hadde
ninger om bruken av Pinguicula i melk fra nok kuene ett tette. Hun så det på melken,
i alt 8 3 herreder. Dertil kommer 23 opplys­ den ble seig når den hadde stått litt» (S.
ninger som redaksjonen for «Magasinet for Aurdal). - «Dei brukte den te laga tette-

490