Page 502 - Planter og tradisjon

«Til harpeisplaster hentar me blank, fin har­ ket neglen inn mot den. Den kaltes da go­
piks i granskogen, smeltar han og rører i kvae, gokoe o. l., og gullknapp, blankknapp,
reint, kokande feitt. Framifrå til å reinska foruten en del ord sammensatt med ekorn­
sår med våg i» (Rauland). - « Løyndarkvae, (se nedenf.). Noen eksempler på notater: De
blank harpeis under børken, på sår» (Sel­ skulle få hvite tenner av å tygge kva (Borge,
jord). - «Lønnkoe i granen, på sår, f. eks. Onsøy). - «God grankvae, blankknapp, ble
når skogsfolk hadde revet hull på skinnet. tygd både av barn og voksne, særlig av kvin­
Det skulle gro godt, og såret holdt seg mykt» ner» (Engerdal). - «Barn spiste godkvae av
(Solum). - Harpiks ble brukt til salve gran, særlig fjellgran» (St. Elvdal). - «Før
(Kvås). - «Harpiks av gran til svullar og gjekk me å sanka mykji grønkvåo til å
sår» (Herefoss). - «Gråneplaster består av tyggje på. Ikødnkvåo var best. Den var blå­
kvae o� talg som ble kokt sammen» (Odder­ aktig og held seg lenger mjuk når ein tøgg
nes ). - «Sårsalven ble laget av harpiks kokt på henne. Når ho vart uttøggin, so smuldra
med sukker, meget benyttet» (Tveit). - ho upp eller vart aldeles hard. Då sa dei ho
« Bleimkove er ei tunn flytande kove som vart 'møyr'. Det var mest ikødnkvåe lite
finst i små bleimer i borken på friske gran­ grann til fjells. Der hadde skogen lettare for
tre. Den smurde dei på sår og vorter» (Høy­ å bli skada. Det sprakk i barken, toppskoti
landet). - «Koplaster ble kokt av granko hadde lett for å bli skadde so det vart fleire
og brukt på verkende sår og bøidder (byl­ greiner og større kvistar som kunna få skade
ler). Fin innvedko ble holdt for å være et av vind og ver og snø. Her kom då ikødn­
særlig godt middel på sår. Når skogsarbei­ kvåo tytan ut i småtutar. Også etter sår som
dere var uheldig å ska seg med øksa, fant de kom av kvisting av gran kom det ut kvåe.
fin innvedko f. eks. i en kløvd granskie og Men den var ikkje så god, var kvitare eller
smurte på og i såret, og la tynn _ never av grå, og vart fortare møyr. Det var um å
bjørk over såret» (Leksvik). - « ·På svull: gjera å reinska godt kvåo (skrapa den godt
De smelta grankvae og smør sammen på et med kniv) før ein tok den inn i munn. Denne
papir og la på en klut» (Meråker). - «Bleim­ kvåotyggingi var ualmindelig bra for ten­
koe, flytende klar kvae fra små blemmer i nene. Før dreiv dei visst svært med det. Dei
granbarken, er et godt middel til å få selv hadde noko lenge sidan laga seg til noko
betente sår til å gro» (Nordli). - «Pøsakoa luvo som kveste upp og som gjekk langt ned­
er den tynne kvae som en finner i poser i over. Desse luvone slog av seg alt rusk som
granbark. Brukt for å holde otørd borte fra røste ned på dei når dei klauv upp i trea. Di­
sår» (N. Rana). - «Kvade fra barkpløser i for har dei det ordtaket den dag i dag: 'At
frauen gran er til nå brukt på sår, enten som han kvesse upp so ein kvåotjuv'. Truleg var
den er eller i blanding med rjome og sukker. det ymse anna dei brukte kvåo til enn til å
'an måkje bruk før mykje, for då gror det tyggje på og» (V. Slidre). - «Ringagrån kal­
før fort» (Vefsn). - Mange av disse rådene les grantrær som har ringer i barken rundt
har vært meget brukt frem til idag. stammen. I disse ringene finner en ofte fi­
«Ei kona som dei kalla S . . K . . , brukte neste slag spisekvae, som kalles gullknapp.
alltid å leggja granbar i senga når ho reidde Ringagræna er sjeldne. Flytende harpiks var
opp. Det skulle vera så bra for helsa, sa ho» drittkvae» (Uvdal). - «Koe som var gul på
(Nærøy). stammen, ble også kalt ikønnballar. Ble helst
Ellers har kvaen vært til særlig glede for lysrau når ein hadde tygd på den ein stund»
barna. Overalt i grandistrikter har de pleid å (Drangcdal).- « Den gode koen kalte de gull­
tygge kvae. De kjente godt til at så lenge knapp eller ikønnball» (Drangedal). -
harpiksen var flytende, var den ikke god, og «Ekornkvae kalte de den sprøde kvaen i
da ble den kalt gørrkoe, rennærskoe el. I. harde kuler utenpå granstammen, fin i sma­
Når terpentinen dampet bort, ble harpiksen ken» (Fyresdal). - «Ikon(k)napp var god
fast, hard og sprød. Barna prøvde of te om tygge-kvae» (Rauland). - «Her tygger de
det spratt små stykker av den når de tryk- kvåe i tide og utide; best er ikorntopper. I

4 8 7