Page 49 - Planter og tradisjon

saftige plantedekket som gror på tun og stuttorve. På ækrur og slittir laut langorve
som andre arter er innblandet i. Sjeldnere er til. Det var av grån. Gråni bli lett og hand­
tøe navn på åkerugras, og da særlig Stell. terleg, og dertil seig og sterk. Av og til var
med. (s. d.): «Far sier at tøe er vassarv, men langorve av brisk. Men brisk er det lite av,
språkbruken er ikke ,sikker. Når folk om so få ha slike orv.
sommeren gjør ren åkeren for ugress, taler de Skåppen til bryne var mest av bjørk, men
ofte om tøe, men jeg vet ikke om det er vass­ helst bruka dei andre treslag. Strukstikka
arv eller linbendel de mener» (Fræna). - var av osp, som ha legje ei stund i jordi. Ho
«Folk bruker ordet tøe mye, om noe mykt, ha trekt i seg imist oto jordi av slikt som
fett gress, men of test er det et ugress. Det er gjorde eggjen fin.
så fullt av tøe i den åkeren, må være linben­ Riveskafte er av finvokstra grån, men
del eller vassarv» (N. Aukra). - Om tøe, hovu'e er anten ask hell løn. Rivetindan' er
se også Gramineae. av ask. Det leitar på hovu og tindar, men
ask og løn er noko som held. - Økseskafti
er helst av løn. Det nyttar ikkje med veike
IV. VILTVOKSENDE GAGN­ evne til skaft på øksan'.
VEKSTER I ETNOBOT A­ Trog var helst av bjørk. Dei var so lette
NIKKEN å gjera reine av denne faste og tette veden.
Men kollun' var laga anten av grån hell'
brisk. Briskjen var best, men vanskeleg å
1. Emnetre finne sopas stor at dei kunne stav-vedkløyve
Gjennom menneskets hele historie har tre, han. Men ikkje ana tre var so reinskeleg.
stein og metaller vært langt viktigere enn alt Høykjåkkjen til draga høye heim frå
annet materiale til alle dagliglivets nødven­ heian, var sett saman av ask hell' løn,
dige ting, utenom mat og klær. Generasjo­ bjørk, grån hell' svartor. Meian' var ask, løn,
ners erfaring utkrystalliserte seg i meninger hell' alm. Riman var grån. Tverrtrei bjørk,
om hvilke treslag egnet seg best til de for­ stabandi løn hell 'ask. Flaut og flautestokkan
skjellige formål. Slike meninger ble bevart var av bjørk. Hardveen var til å få kjåkkjen
ved tradisjon som de fleste holdt seg til. Li­ stø, so han ikkje gav seg i kneiken der det
kevel er det ikke vanskelig å finne eksemp­ leita på. Men dei lange og breie riman laut
ler på at meningene var forskjellige fra bygd vera av lett virkje so kjåkkjen ikkje blei alt
til bygd. for tung upp dei bratte kleivan'. - Skjæ­
Det var en utbredt tro at månefasene, når kan' var av finvoksti;a sterk grån. Til høy­
et tre ble hogd, hadde innflytelse på kvalite­ slee (hesteslee) bruka dei sama virkje, og
ten av virket (se s. 110). sleen var sett saman like eins.
Under de enkelte treslag nedenfor blir Sleiv og skjei var helst av løn, men au av
nevnt en del om hva vedkommende tre ble bjørk. Lønaskjeii og sleivi var svært sterke
brukt til. Her skal bare gis eksempler på for slit og dertil reinsklege.
oversikter fra et par bygder (innkommet som Hardinfela var næpi på vir kje [ se Picea] »
svar på Norsk Etnologisk Granskings spør­ (Kviteseid. Johannes Skarperud).
reliste: «Emningstre», som jeg har fått lov
til å benytte), og derpå noen eksempler på «Åsp brukt'i te trauer i gammel ti, knø­
mindre gjenstander som folk på forskjellige trauer å drøftetrauer å mjelketrauer, smør­
steder foretrekker visse treslag til. trauer å andre. Te svarvkoppar brukt'i linn,
ja linn brukt'i te finare treskjæring au.
«Til stuttorv bruka dei selju. Seljo er båte Svarvstolen to di jønne med seg at skauen,
sterk og slett for håndi. Det var kje kvor ein å så høgde di bare ned ei lita bjørk som di
som kunne gjera eit godt stuttorv. Passa brukte som te drivkraft, - når di trødde på
slagvindt og høgt laut det vera. Det var helst så blei de som ein slags nikkest:\lng, mest som
på stein-teigjir og skrapslåttur dei bruka på ein rokk.

34