Page 479 - Planter og tradisjon

(villgras), Verdal (villgras); Steigen; Hil­ spredt gjennom bøker og andre skrifter, har
lesøy. vært ganske utbredt i landet. På atskillige
Enkeltopplysninger: Presteskjegg Elve­ steder vet folk at dette har vært sagt, selv
rum. - Massingbust V. Slidre. - Blåbeist­ om de kanskje ikke selv tror på det.
ing Ø. Gausdal. - Stålgras Ø. Sandsvær
(lite brukt). - Blåfinn Bø; Hidra. - Sner­
pe/inn Kviteseid, Seljord ( «er gamalt finn­
gras»). - Finntangar Seljord (sml. et litt
tvilsomt finnstong, Bø T). - « Ljåsprett Sel­
jord (Langlim. «Liknar storrgras, herre og
hardt». Antakelig Nardus. Også notert Mo
T, men identitet noe uviss). - Hardfinn,
spreng/inn Tinn. - Sprett Vinje T (finn er
vanlige navn). - Finnhåtter Flosta (om
tuene). - Finnpustgras ( «hvorav hest, ku
fikk forstoppelse») Froland. - Hes ta finn
Forsand. - Kvit/inn Etne. - Finnskjæggje­
bust Hålandsdal. - Blåflis (sml. Carex,
Molinia, Narthec.) Røldal (oppgitt for Nar­
dus av god kilde). - Funt Aurland (En
kone som opplyste at de brukte /unt til å
skure trekoppene med, mente at det var finn­
topp. Sml. Desch. caesp.). - Haremann
Førde (av hard-, ikke hare-). - Hardmanne­
gras Bru. - Fyllegras Gaular. - Kvitetopp
Vartdal (siste vokal mell. ø og u). - Tuster­
gras Leksvik. - Petterskjegg Vefsn.

NARTHECIUM OSSIFRAGUM (L.)
HUDS., ROME. Myr og lynghei på kalk­
fattig grunn, mest i kyststrøk, men et godt
stykke opp på Østlandet; langs kysten mot
nord til Tromsø. - På de myrene hvor
denne planten gror, er den ofte helt eller
nesten .enerådende på større eller mindre fla­
ter. I avstand fra kysten er det svært ofte på
høyereliggende myrer at en finner den, noe Fig. 139. Rome, Narthecium ossifragum.
I midten tepperot, bakgrunn røsslyng. -
som folk mangesteds har hatt godt kjenn­ Per Sunding.
skap til.
Fra gammel tid av har planten hatt ord
på seg for å volde benskjørhet hos kreatu­ Noen eksempler:
rene. Dette kommer til uttrykk i artsnavnet «Planten blir brukt til f6r, men surne mei­
ossifragum. Ordet kom første gang på trykk ner han verkar skadeleg på beinbygningen,
i 1 6 67, da Simon Paulli i København publi­ 'beinverkgras'» (Herefoss). - «Reknet som
serte et brev fra befalingsmannen på Ber­ giftig av some. Dei sa dei fekk beinverk av
genhus, von Marschalk, og kalte planten det» (Valle; samme i Bykle). - «Når kyrne
Gramen norvegicum ossifragum. Folk i går på beite der det er meget rome, får de
Norge har altså før den tid ment at planten en sykdom som kalles beinverk, grasbrot el­
var årsak til at husdyr fikk skjøre knokler .. ler romebrot, dvs. benbløthet. Knoklene får
Troen, som senere delvis kan være blitt ikke den nødvendige kalk og blir myke som

464