Page 476 - Planter og tradisjon

ikke bli tale om noe vanlig beite av finntopp finn er formodentlig Nardus). - «Finn var
da det er for lite av den. Den forekommer farlig for hester. Hesten fikk 'følla', kolikk.
som regel bare på setervoller, nedlagte voller De lyttet på magen til hesten for å være
og enkelte sletter i skogen. Men god er den» sikker på om den hadde spist finn» (Hæge­
(Åmot). - «Godt beitegras, men er noe stivt bostad). - «Her og i bygdene omkring kal­
og mindre appetitlig» (Jevnaker). - «Ikkje les denne sykdom [forstoppelse] hos hester
so rar hamn» (0. Gausdal). - «I regn et for 'fin'nen'. Hos husdyr ellers kalles den
kyr så fælt av finngraset» (Kviteseid). - 'fødda'» (Vigmostad). - «Det er ofte svært
«Berre um våren og forsommeren ble finn mykje av finnskjeggje i surne av utslætti.
regnet som godt beite» (Åseral). - «'Kva er Men dei gamle var klok på at dyri ikkje
simplaste f6ret?' spurde dei gamlen på Nesbø. måtte få for mykje av det. Kyr, og øyk og,
'Det er finntoppen, det'. 'Enn beste f6ret kunde daude av det, gav ein dei for mykje
då?' 'Finntopp det og. Det skil seg kva tid finnskjeggje» (Førde). - «Hestane et spren­
det vert slege eller beitt'» (Aurland). - gen på seg» (Gaular). - «'Merra hev fått
«Finnskjegg er dårlig beite om hausten, men troll' når den var blitt syk av finnskjegg»
om våren sers godt» (Eikefj.). (Ørsta). - «Det har henni at hestan har
Til de egenskapene hos finnskjegg som spist ihjæl seg på sætervollan» (Meråker).
gjør at planten stort sett blir satt svært lavt Tross det som her er sagt om finnskjegg
som beitegras, kommer den farlige virknin­ i beitet er den ofte blitt tatt med i skraphøy
gen dette stive, harde graset kan ha på for­ fra utslåtter, mest i Trøndelag og Nordmøre,
døyelsen hos storfe og især hest. Det inntref­ men også spredt på Øst- og Sørlandet. Men
fer vesentlig på ettersommeren og er ofte det var ikke lett å slå den. «Er det gras som
dødelig (professor N. M. Krogh). Dette er et er vanskelig å slå, sier de gjerne: 'Det er som
forhold som er kjent over storparten av lan­ å slå finnskjegg'» (St. Elvdal). - «Var
det. Noen eksempler: hardhett, vanskeleg å slå» (Trysil). - «Finns­
«Var kjent som dårlig f6r som satte for­ tott står og bukker for ljåen» (N. Land). -
stoppelse på kua» (N. Odal; det samme fra «Ljåen vil ikkje bite, for det er så stridt»
Froland). - «Ble vraket unntatt av hester» (0. Gausdal). - «Ble slått og regnet som
(Engerdal). - «Regnes for farlig beite, sær­ ganske verdifullt. De skulle slå den under
lig for hestene når de slippes på beite om bestemte fuktighetsforhold og bare hvert 3.
våren. Her en vår kreperte flere hopper av år, for de slo tuene av så tett ned med bak­
finnskjegg noen dager etter at de var sluppet ken at den måtte få tid til å vokse opp på
i fjellet. Gjeterne passer bestandig på at de nytt» (Hemsedal; dette er en overraskende
ikke kommer på denne hamnen med en opplysning om at en synes den var så meget
gang» (St. Elvdal). - «Hestar har krepert verdt at den skulle bevares). - «Blåsprett
av fi1:1nelta. Etter røynde folks uttale veks og finntøpp ble regnet som dårlige f6rveks­
finneltegraset på fittjar, flater, helst slike ter. De var også seige å slå og bare spratt
som er yversøymd av vatn av og til» (Mo). for ljåen. Ordtak: 'På blåsprett og finntøpp
- «Finnelta, sjukdom hjå hestar, etter å ha gjeng det kje gødt'» (Uvdal). - «Finn var
ete eit slags finngras» (Seljord). - «Finn så tørr og seig å slå. Man sa at når man slo
regnes som giftig. Her vert skilt mill om van­ med ljå, reiste han seg opp og sa: 'Slår du
lig finn og spreng/inn, men begrepet er eg også?'. Det heter i et gammel rim her: 'Blå­
ikkje klar over no» (Tinn). - « N ardus, sprett og finn, solskinn og vind, det er godt
finn = hardfinn, gror mest i seterdalene. ljåbet'. Men det er sagt på spøk, for det mot­
Den skulle ha rundt strå. Et annet slag var satte er tilfelle» (Bø T). - «Holdt for å
spreng/inn, som mest skulle gro i fjellet, gra­ være ikke dårlig f6r, men en kan bare slå
set skulle være trekanta. Vondt å se forskjell det når det er dogg» (Seljord). - «En regle
på de to slags finn. Sprengfinn farlig for som morfar, f. 1816, hadde hørt i sin ung­
hestene; de får forstoppelse, helst i regn­ dom: 'Han Ola jåen brynte, å ga sæ te å slå,
somre» (Tinn, en annen medd.; begge slags med ljåen så det lynte, men fe'kje a et strå,

461