Page 477 - Planter og tradisjon

for finnen han sæ hokka, å derpl reist'an skulle gl vill om en hadde trått på den.
sæ, te Ola så 'an nikka: «Kvi slær du slik på Troen er gammel og har vært opptegnet i
mæ?». Han Ola sl to fela, 1 leika ud å inn. Norge i 1 7 00-tallet (Hiorthøy, Gudbrands­
«De æ langt bær 1 spela enn slå pl slig ein dalen; og Wille, Telemark, 1882:167; Schii­
finn.»' Finn er 'harbitt'. Ljåen ml vere ny­ beler, 1 8 86: 309, fikk «i Smaalenene» fore­
slipt skal man fl finnen av» (0. Moland). vist Nardus som prøve på villstrå eller vill­
- «Skulle de slå finn, måtte de gjøre det gress, som får en til å ta feil av veien); men
tidlig, opp kl. 4» (Greipstad). - «Finn er når man nå treff er på denne troen, og de
det sml graset som er så godt 1 breie i, men tilsvarende plantenavn, er det stundom van­
sl vondt 1 slå» (Lyngdal). - «Naor ljaoen skelig 1 vite sikkert om man står overfor
teke finnskjeggje, teke han da andra og» gammel tradisjon eller litterær innflytelse.
(Luster). - «Hardbeitt» (Eresfj. Vd.). - « Uttrykket 'gå pl villstrå' er kjent og sikter
«Illt 1 sll når det e my finn» (Rindal). - til denne art» (Norderhov). - «Ordet vil­
«En gammel raring sa da han kom fra mar­ dregras er ekte, og uttrykket 'komme pl
kaslåtten og folk spurte hvor han hadde vildregras'. Men de kunne ikke peke på noe
vært: 'E va otta (bakenfor) Duåsen, slo finn­ bestemt slags gras som var vildregras» (Stok­
skjein på knønan (knærne). E jikk frå na å ke). - «Hvis en trår på villgrass i skauen,
så ræst'en se oppatt'» (Rindal). - «Finn­ er en utsatt for å gå seg vill» (Sannidal; som
skjeggen må en slå tri gang» (Glåmos). - prøve ble forevist ]uncus effusus). - «Dei
«Ljåen biter dårlig på den, så en som slår, talar om villstrå vida i bygdene her. Eg
kan si: 'Hera ho berre nekke te oss'» (Ty­ trudde namnet kom av at det aldri syner far
dal). - «Her er så halhett, vanskelig å få etter folk i det grase, ikkje av at det eig makt
ljåen til 1 bite på» (Harran, ordet ha!bett, til å vildra folk» (Bru; medd. tror navnet er
hardhett, vanlig også andre steder). - «'Bus­ gammelt). - «I fjellet vaks det eit slag gras
tingen flirer a oss'» (Leksvik). - «Hard for som dei kalla villgras. Ein måtte akta seg
ljåen» (Korgen). - «Skjemmer ljåen på kort vel so ein ikkje kom ut på det, for så gjekk
tid, sier gamle folk» (Vefsn). ein seg vill» (Verdal). - « Villgras, gras som
At folk tok finnskjegg med i markahøyet, gjer ein ættvill (ein missar stedsansen) når
viser hvor meget det var om å gjøre å få ein trød på det. Ein gamal mann viste meg
mest mulig f6r til vinteren. Det var mest slikt gras. Det var ]uncus filiformis» (Beit­
sauen som fikk slikt høy. «Brukes som saue­ stad). - «Har vært kalt villstrå. Når stien
f6r» (Grue). - «Finntøpp ble brukt sam­ vokste igjen av dette graset sl den vand­
men med brysslyng [Calluna] til småkrøt­ rende mistet den, var han kommet pl vill­
ter» (V. Slidre). - «Finnhøy til sauen» strå» (Åsen).
(Greipstad o. fl. st.). - «Ble slått til sauene» For 1 forklare hvordan denne troen er
(Glåmos). oppstått, har det vært fremsatt hypoteser
«Dei brukar finn til sengjebos på stau­ som bygger på det faktum at planten er så
lane» (Rauland). - Leilighetsvis har de hard at fotavtrykk ikke sees på den, og at
skurt trekopper med den (Aurland). den særlig i fjellet ofte vokser i striper eller
Til folkemedisinen hører: «Mot klauv­ belter som kan ligne veger. Tanken er rime­
halte hos kyr skulle ein setja den sjuke foten lig nok, men en må ta med i betraktning at i
pl ein finnetuste (av finntoppgras) og skjæra andre land har andre planter vært beskyldt
den rangsøles og hengja den upp på ein staur» for å være årsak til at en går vill om en trår
(Modum). - «Når sauene om våren hovnet på dem. I Sverige er dette oppgitt fra Soder­
opp i klauvene, satte man den sjuke foten manland for Platanthera (Rietz 1867, vill­
på mark hvor det vokste finntopp. Med en gras) og fra Tyskland for bregner (Marzell).
kniv skar man så gresstorven bort under bei­ Likevel, selv om ideen ikke skulle være opp­
net, og satte den sjuke saufoten ned i holet stått på norsk grunn, kan det godt være her
etter grastorven» (Uvdal). den er blitt festet til Nardus, som nettopp
Til finnskjegg knytter seg en tro om at en har egenskaper som gjør den rimelig.

462