Page 453 - Planter og tradisjon

Skrubbene ble mest kalt tugu, tvugu, tvogu ren, o g surrer runt utenpå igjen. Ble også la­
(åpen o), tvoge o. a. (eks. på plur. : tvugur get til salg. Ble brukt til gryter og til skuring
Lunde; tvogur Rauland; tvøger, tvøgur Kvi­ av tregulv og annet av tre» (Drangedal). -
teseid, Valle), videre kvast (plur. i V: kvas­ « F ør i tida tok dei store viskar [av tvoge] til
tær), gvåst, gvåstu. Utbredelsen av de for­ å turka bord og benkjer. Dei hadde elte sand
skjellige navneformer går delvis frem av føl­ på» (Bykle).
gende sitater og av plantenavnene nedenfor. Slike skrubber ble meget brukt til rengjø­
Når en laget slike skrubber, ble oftest side­ ring av gryter og trekjøreier. « T vogegras, av
grenene fjernet, til dels også bladene. Resten tvoge, noko til å två med, dvs. vaske med.
kunne gjøres enkelt nok: «Far ribbet bladene Tvøger har vori eit mykje vanleg vaskemid­
av dem og buntet dem sammen til skrubber» del, helst på stølane, til å två mjølkekollone
(Oslo: Nordmarka . - «De lange tegene ble med» (Valle). - «Bruka han til å skura yste­
)
nøstet opp, bundet rundt på midten, og buk­ kjelane med» (Suldal). - «Bunde i små av­
ten ble så skåret opp, hvorved man fikk en lange ruller til å skure melkebøtta av tre,
utmerket gryteskrubb» (Modum). Nå blir ligeså melkeringene, og etterpå vasket i ener­
brukt hyssing eller jerntråd til å surre med, låg» (Ø. Moland). - « K raokefot vart nytta
men det har ikke alltid vært så. «Grytegvåst som 'dott' til kodlevask. Men mest brukte dei
eller grytetugu ble i gamle dager bundet sam­ skinnfille med sand og dott av kyrahalar»
men med bjørke- eller brisketæga» (Uvdal). (Ulvik).
- «De flådde grannabark og fant bast til å De ble også laget for salg. Kramkarene
binne sammen med» (Lardal). - «Om høs­ kunne føre dem med seg (Hedrum). - «Me­
ten hadde de på hvær einaste gard en mengde get brukt til skuretvugu. Disse er handels­
kvastær til å skrubbe trekjørreler og border vare» (Hjartdal). - «Skurekostar av gåse/it
med. De laget dem om sommeren. De brukte vart før i tidi gjort av kjerringar og selt,
tæger av grannarøttær til å surre kvåstene vistnok berre innan bygdi» (Tinn). De kunne
med» (Siljan; det ble sagt både kvast og også bli solgt i butikkene; dette forekom i T
kvåst). De kunne også bli laget på en litt mer så sent som under annen verdenskrig.
komplisert måte: En bunt av stengelstykker Å dømme etter den tradisjon som frem­
ble surret med bjørk- eller viertog (vier, i deles lever, har disse redskapene helt over­
dette tilfelle alle Salix-arter uten S.caprea), veiende vært laget ( og blir til dels laget) i B
alle endene på den ene siden ble bøygd ut og (notert fra 1 1 h.), V (6), T ( 1 6 ) og AA (7),
ned over bandet, jevnt rundt, og holdt sam­ og ellers spredt på Østlandet samt Åseral,
men med et nytt band av tog» (Tinn, også Suldal, Ullensv., Ulvik.
andre steder i T). - «Skureviskgras (L.an­ Lycopodium ble til dels også brukt til en
notinum), lange resler. De repar først av gre­ slags små koster eller limer. Dette var også
nene, legger stykkene paralelle i en bunt, sur­ tilfelle med bjørnemosen (se Polytrichum),
rer på midten med bjørkevie, bøyer stengel­ og sammenblanding kan lett forekomme, men
endene fra den ene siden tilbake utenom vie- følgende later til å sikte til Lycopodium:
«Man tok en stokk, kløvde den i ene enden,
festet en dott av nevnte kråkefot i sprekken
og bant den igjen med en hyssing ute på
enden. Dette ble kalt ei kussu. Denne ble dyp­
pet i vann og ført over flatbrødleiven med
samme den var lagt på hellen. Det var nær­
mest gjort for stas, kussu laget fine renner
i brødet. Til den som stekte brødet, kunne
det bli sagt: 'Ta og kuss på leven'. Ble også
brukt til å feie av mjølsåer» (Ålen). - «Man
bandt dem (grytegvostu) på skaft og brukte
Fig. 132. 'Tvogu' av Lycop. ann., Seljord. Omtr. 1 : 3. dem da som feiekost til gulv, vasstro i fjøset
4 3 8