Page 445 - Planter og tradisjon

om at det representerer en ubrudt tradisjon plantesamling opplagt av min farfar Andreas
iallfall i T. Her er ordet til dels blitt uttalt Arnesen Jørstad ca. 1 8 5 0 -55 ligger et eks­
med lang e, som er det opprinnelige. Fra Tinn emplar av 'svimling'» (Fåberg). - « [ Nav­
er notert gripløgn, gripgras. Sannsynligvis er net] svim/ing er gammelt. [De] hadde den på
det også gammelt og ekte i en del østlands­ øl. [På spørsmål om når dette sist ble gjort,
bygder (bl. a. S. Fron, i formen grep/ing; svartes:] For 40-50 år siden, det var sterkt
Flesberg) samt Voss. - Krepplyng Ørsta; øl» (Bø T, 1939). - «Eg minnes før, når dei
'Helgeland'. sådde rug, så va'n mykje i dæn. Han ligna
Enkeltnotater: Fjellgjapp ( = -knapp) Flå. mykje rug, men hadde ein kost uttast på
- Heialyng Bykle. - Myrkonvall Trondh. stråe som va bustut» (Seljord). - «Folk har
(denne art?). - Lyngroser Velfj. (ikke al­ vorte sjuke av graut med smemedl i. Dei tala
]
minnelig brukt). og um uheilt øl [ må ha vært det samme »
v
(Kopervik). - «Det var aks i rugen i kalte
LOLIUM TEMULENTUM L., SVIMLING. svimling. De aks blev plukket ud når vi skar
I kornåkrer. - Dette ettårige giftige ugraset rugen. De var sorte og skulle være farlige for
må ha vært vanlig i åkrene sannsynligvis fra folk» (Ø. Moland; må være forveksling med
korndyrking begynte her i landet og til langt Secale). - «Åm sa åm vart trøytt tå det»
ut i forrige århundre. Foruten det som ellers (Selbu). - «Fantes især i havre, men nå ikke
er nevnt i opplysningstidens litteratur, om­ sett på snart 50 år. Giftigheten var kjent.
tales atskillige tilfeller av forgiftninger i Svimmelheten påfallende» (Hegra 1 9 3 7).
1800-tallet i distriktslegenes innberetninger.
Men dødsfall ser ikke ut til å være blitt på­ Navnet svimling eller svemling er notert
vist. I dette århundre er arten blitt sjelden, fra Ø til R, inkl., og i Kvam NT ( «ordet ble
og nå sees den praktisk talt aldri mer. I byg­ også brukt som skjellsord»). - Svimmill (-ll)
dene er det få som har sett planten, og den Elverum, N. og S. Odal.
levende tradisjonen om den er langt på vei Skjakk Enebakk; Beitstad, Hegra, Leks­
til å dø ut: vik, Skatval. - Skjeakk Selbu. - Skjerak
«Navnene skjerak og svim/ing var almin­ Spydeberg; Enebakk. (Disse navnene stam­
nelig brukt da jeg var smågutt, for 5 0 -60 mer fra gno. skja"Oak, n., se KLNM art. gift­
år siden» (Spydeberg 1946 ). - «Jeg har bare planter.)
hørt eldre folk si: 'Det er så mye svimling i
kornet'. De sa det når de tresket med sliul og LONICERA PERICL YMENUM L., VI­
de ble svimmel og fikk ondt i hodet» (Bær­ VENDEL. Fra Modum og Oslofjorden til
um). - «Herav har vært laget svimlingdeig Nordmøre samt Velfjorden, mest nær kys-
som ble brukt ved fiske» (Bærum). - «Før
i tida var frøet brukt til å blande i kornet
når dei skulde mala. Når dei koka graut av
dette mjølet fekk dei 'svimlingsgraut'. Dei
vart svimlinne eller rusa av denne grauten»
(Bærum). - «I byggåkrene i gamle dager.
Giftig» (Enebakk). «Den var vanlig i rug­
åker. Ikke like mye hvert år. Almindelig
kjent. Min heimelsmann forte! at svimmilen
var på lag som eit forkrøpla rugstrå, omkr. "
30 cm høgt. Akset likna eit lite rugaks og var
omlag 5 cm langt, og likesom tomt. Det var
brukelig å plukke vekk svimmilen med han­
da. Kjent som giftig» (S. Odal). - «Min far,
f. 1864, nevnte ofte svim/ing, men det er mu­ Fig. 127. Vivendel, Lonicera periclymcnum, på en
lig navnet stammer fra lærebøker ell.I. I en bergvegg, Svenør.

430