Page 434 - Planter og tradisjon

LACTUCA ALPINA (L.) A. GRAY ( = Turtdalen, Turtdalsberga, Bjønnturthøle,
MULGEDIUM ALPINUM LESS.), TURT. Turthola. Andre eksempler er Turtagrø(bl. a.
På god fuktig jord i skog og lier, til opp i Luster), Turter (flertallsform, ved Oslo),
nedre del av snaufjellet; på Østlandet nesten Tortnli (gårdsnavn i Vefsn o. a. st.), Tryfte­
vollen, Tryftebakken, Tryfta (Syvde). Til
dels er slike navn bevart på steder hvor plan­
ten ikke lenger vokser eller hvor plantenav­
net nå er glemt.
Når turt har vært så godt kjent, er det
ikke bare fordi den er så iøyenfallende, men
kanskje særlig fordi den har vært spist, av
folk og dyr. Som det er vanlig med gamle
matplanter, er det barna som mest har bevart
tradisjonen i praksis. Det er særlig fra T og
N at det foreligger opplysninger om dette,
men også andre steder. Noen eksempler:
Barn spiste den og kalte den 'vill rabarbra'
(Lunde). - «Borni turka stylken, kløyvde
han og åt mergen» (Lårdal). - «Folk åt styl­
ken av turt som ikkje blomstra. Var det alt
korne blomar, måtte den ligge i soli og visne
før bruk, så skrapa dei ut margen som dei
åt» (Rauland). - «Mange lika1 å eta den.
Best under blømingi. Stylken vert ete når
ytste skalet er avflett, og fyrr den visnar»
(Bykle). - «Man kløvde stilken langsetter
margen og med en kniv fikk man margen ut
og spiste den. For at margen skulle løsne let­
Fig. 122. Turt, Lactuca alpina. - Sv. tere, la man den kløvde stilk over kneet og
Manum. banket på skjæreflaten med knivskaftet.Mar­
gen smakte godt. Den er blitt spist av barn
ned til sjøen, på Vestlandet ned i fjord­ som delikatesse helt fram mot våre dager»
distriktene. - I subalpine skoglier får turt (Aurland). - «Kvann ble spist i marken.
sin fineste utvikling; sammen med andre Likeens spiste noen stilken av torten» (Bin­
store og of te storbladete og blomsterrike dal). - «Tortna vert eten. Men då ho er
planter som tyrhjelm, kvitbladtistel, kvitso­ 'sterk' på smak, er ho mindre ålment bruka
leie, skogstorkenebb, svever og mange andre enn sløyki» (Hattfjd.). - «Som jetergutter
er den med på å gjøre plantedekket på slike rensket vi unge planter og spiste» (N. Rana).
steder til et av de frodigste og mest karak­ - «Gjetergutter spiste de unge skudd» (Mel­
teristiske plantesamfunn i skandinavisk flora. øy). - «De kløvde stilkene og skrapte ut det
Men også over skoggrensen kan den gjøre seg hvite inni, som de så spiste. Den beske sma­
sterkt gjeldende. Den kan bli mannshøy og ken ble borte når de lot den visne først, f.eks.
har iøyenfallende blå blomster. Den fler­ på et tak, og så skrapet bort ytterlaget»
årige rotstokken grener seg i jorden og sørger (Vefsn).
for at turt kan dominere over ganske store Frisk turt har neppe vært regnet som en
flater. Slike steder blir ofte betegnet som slik delikatesse som kvann, men den har ty­
turtegrøer (s. 1 2 ), og en brukte uttrykk som deligvis vært ansett som ganske nærende, noe
turtlier o. l. som også kommer til uttrykk i sagn som
Det finnes mange stedsnavn sammensatt dette: «Det var to brør som hadde rymt frå
med turt, f. eks. bare i Fåberg: Turthaugen, fangenskap. Dei måtte leva av plantor dei

4 1 9