Page 430 - Planter og tradisjon

dentlig som en nyere form); Brekken, Glåm­ brisk, til å strø på gulvet» (Spydeberg). -
os, Hølonda, Meldal (best.: enin ), Melhus, «Brisk. Men det heter både einerbærtreak og
Rennebu, Røros, Selbu (nesten æne), Singsås, brisketreak» (Ø. Slidre). - «Bresk, breske­
Tydal, Ålen; Målselv. - En, lang e, Budal, staur, men enerbær» (Lier). - «Både einær
Hemne (enj), Oppdal, Soknedal; Frosta (æn), og einærbresk. Uvisst hvilket er eldst» (Skåt­
Skatval. øy). - «Einer er det gamle navnet. Brisk
brukast nå» (Kviteseid). - «Brisk er det
2) Bruse, m. (sml. s. 28), er i 0 bare notert gamle navnet. Nå sier vi einer» (Holt).
fra Rømskog (også einer) og Trøgstad («Også Det fins i det hele mange eksempler på at
einer; bruse antakelig eldst»). Bruse er helt busken kan hete ener ell.I., mens baret, spe­
dominerende i Ak (i Enebakk, Kråkstad, N. sielt når det blir brukt til gulvstrø, blir kalt
og S. Høland også einer), likeså i hele søndre brisk ell. 1., som Tabell 9 viser.
He opp til Furnes, Ringsaker (også brisk, Det er særlig påfallende ved denne listen
bresk), Vang, Åsnes. at ordet brisk så ofte blir påtruffet i Trønde­
Det er atskillige steder hvor ordet bruse lag. Det gir inntrykk av å være gammel
veksler med navnene einer eller brisk in­ språkbruk, og den holder tydeligvis på å dø
nenfor ett og samme herred. Det kan være ut (noe som også kan henge sammen med
at busken blir helst kalt eine(r), mens bærene at det blir slutt på skikken å strø gulvet med
heter brusbær, i allfall blant gamle folk (opp­ hakket eller rispet bar). Ofte, ikke minst i N
gitt fra Rømskog; N. Fron), eller bruse blir og Tr, blir det sagt at ordet brisk kan være
sagt om de små kvistene. Men oftere er bus­ kommet med innflyttere, men dette er ikke
ken bruse, mens bærene er einebær. Eller bus­ overbevisende.
ken er bruse, men det heter briskel&g (Fur­ Om ordet brisk brukt om bjørkekvister til
nes). - Helt isolert er en oppgave fra Mas­ f6r, se Betula.
fjorden, hvor det vanlige navnet er sprakje,
men: « I nnst i Masfjorden blir ordet bruse 4) Brakje og sprakje, m., er navn knyttet
bruka om slik små sprakje so veks opp på til Vestlandet.
fjella. Den er mjukare i baret enn annan Brakje er mest utbredt og omfatter den sør­
sprakje». - Sml. også verset om eine - og lige delen av Vestlandet. I R støter det med
bruse fra Øksendal (s. 1 4). forholdsvis skarp grense inn til området for
4
einer, og der blir det uttalt bragje (ofte med
3) Brisk, bresk, m., er navnet på busken i nokså tydelig g) i den utstrekning dette stem­
B, V og storparten av T (sml. einer), dess­ mer med målføret (se kartet). I en del til­
uten en betydelig del av 0, spesielt Land, feller blir oppgitt brake, men spredt og til­
Hadeland og Valdres, litt av He (mest v.s.a. synelatende tilfeldig. - Sprakje og sprake er
andre navn), og vestligste deler av Ak. lenger nord, til og med herredene langs nord­
Fordelingen av formene brisk og bresk er siden av Sognefjorden.
uklar. På sine steder i V (f. eks. deler av Som nevnt før er det et strøk i Ho hvor
Tjølling, Larvik) regner en brisk som finere, einer er det stedegne navnet, tydeligvis fra
kanskje tilmed affektert, men dette gjelder gammel tid av. Men ellers har det foregått,og
ikke over alt. Når folk har gitt skriftlige foregår fremdeles, en viss forskyvning, mest
opplysninger, veksler det ofte mellom i og e slik at ordet einer trenger inn, men stundom
i samme brev. I det store og hele har bresk den andre veien. «Stundom brukar dei eine
overvekt. i staden for sprakje i samansette ord, t.d.
Noen eksempler på veksling mellom for­ mest alltid einlog, sjeldan sprakelog. Både i
skjellige navn: «Før var det bresk og breske­ Gula og Masfjorden seier dei stundom eine­
bær. No er einebær vanligst, men busken bær og ikkje sprakebær. Einbærholm, stad­
kaller de fleste bresk» (Asker). - «Far, f. namn i Gula. Einhøgjen» (Masfj.). - «Eine
1 8 3 7 , sa alltid bresk, likeså alle gamle folk er vanleg, men når dei tek han til brensel, riv
før i tiden. Nå ener. Men enerbrisk, eller dei brakje» (Åsane). - «Eine eldst, nå også

4 1 5