Page 421 - Planter og tradisjon

hærte er ikke nytt i Fåberg. B1uktes kanskje apotekene, i mange deler av landet. «I gamle
helst pl setrene en gang i blant. Ellers har dager plukket en mye av den og solgte til
vel salviete vært almindelig her og er det del­ apotekene i Trondheim» (Singsås).
vis idag» (Flberg). - «Ei gamal kone for­ Den hadde stort ry som vern mot smitte.
talte at dei brukte briskebær saman med suk­ I den forbindelse korn mange forskjellige
ker, til te» (Heddal: Lisleherad). - «Briske­ momenter inn, rasjonelle og magiske. En vik­
bak med sukker i bruka som te» (Rauland). tig fremgangsmåte var røking.
- «Teen av bæra mot sjukdomar, men og Røking med einer hadde ofte først og
som vederlag for vanleg te» (Gyland). - fremst til formål å skaffe friskere luft i rom­
«Eineberdrikke for fordøyels og rnathug» mene og drive bort vond lukt. Enten la de
(Hægeland). - «Ei 70 år gamal kone fortel da frisk einer på ovnen, eller brendte frisk
at dl ho som smlgjente var med bestemor si einer. Noen 'eksempler:
pl stølen, henta dei sprakabær og koka i «En 85-årig gamling kunne erindre at i
vatn som bestemora bruka til kaffi» (Evan­ hans guttedager gikk de rundt i huset med
ger). - «Eineberte var visst heller vanleg brennende einerhar for å gjøre luften fris­
nytta i gamal tid. E.H., no [ 1 9 49] død for kere. De hadde på forMnd åpnet vinduene»
omlag 30 år sia, nytta det såleis mykje som (Sandar). - «Det hende dei brende frisk
drikk. Det gjorde godt for kroppen. Kveikte einer i stova for å ta burt vond lukt, t.d. når
og friska opp» (Hemne). - «Dei tok eine­ dei hadde småbarn» (Lista). - «Brende
kostar som det var bær på, og kokte lau av einar i stova for å få god lukt, likeeins til
og drakk til maten» (Inderøy). - Se også å rensa etter sjukdom» (Nærbø). - « V ar
Prunus padus (Velfjord). der t.d. under slakting kommet ubehagelig
I andre tilfeller ble hær�ne brendt (ristet), lukt i stuen, røkte de med en brennende
malt og kokt som kaffe eller kaffetilsetning. einerbusk» (Hafslo). - «Før i tida la dei
Eks.: «Som smågutt sanket jeg of te ene bær friskt einerhar på ovnen for å få friskere
som mor tørket og mol sammen med kaffe luft. Slutt for 50-60 år sidan» (Haram,
for å drøye på kaffen, det ble en slik god 1 9 4 1 ) . - «Einstrø legges på varm ovn for
smak på kaffen» (Grue). - «Briskebær ble å døyve surpesslukt og fislukt der det er
brendt i en gryte og brukt som kaff etilset­ småbarn i huset» (Buksnes).
ning (eller som kaffe), med fløte i» (Uvdal). Men røkingen kunne også ha til hensikt å
- «Det var bruka å turka sprakebær, mala desinfisere, f. eks.: «Man røkte ut værelsene
dei på kaffekvern og laga det til som kaffe» som desinfeksjonsmiddel etter sykdommer
(Modalen). - «Bærene ble plukket full­ som meslinger og skarlagensfeber» (Røm­
modne, tørket og malt og kokt eller traktet, skog). - «Etter sykdom og ved dødsfall,
bruktes både til maten og som medisin» (Eid etter at kisten var ført ut av huset, ble det
MR). - Einebærkaffe også nevnt fra Rindal; røkt med brennende brisk. N.N. hadde hatt
Budal, Oppdal, Strinda. En sjelden gang kan nervefeber. Da han var blitt frisk, gikk de
en støte på en tro om at einebær er giftige omkring fra værelse til værelse med bren­
(Fjaler, Innvik). nende briskegrener og viftet, og de gikk også
Eineren har vært en av våre viktigste me­ ut og et par ganger rundt huset med den
disinske planter og har vært brukt på mange brennende brisken» (Brunlanes). - «Brisk
måter og mot mange slags sykdom. Den var vart før brend inne og i fjøset for å få fris­
litt av et universalmiddel. kare luft og for å desinfisera» (Kviteseid).
Det som ble brukt, var både bar, avdestil­ - «Brisk blei henta heim og sett inn, 'sko
lert olje, og bær. Einerhar pleide folk selv draga te seg smitte'. Dei brende brisk og
alltid å finne ute, oljen ble destillert hjemme røyka husi med brisk førr, midtvinters»
til husbruk og for småsalg. Bærene derimot (Kviteseid: Brunkeberg). - «Så seint som i
ble ofte kjøpt på apotekene, og tilsvarende 1 8 74, en gang man fryktet smitte av skar­
var einebær formodentlig den drogen som lagensfeber, satte man fyr på en einerkvist
mer enn noen annen ble sanket og solgt til og viftet rundt i stuen med den» (Froland).

406