Page 414 - Planter og tradisjon

go !okt å smak te mjelkeaska å ambara. [Ble den nede. Etter at det ble slutt på ystingen
holdt rene med einelog:] Då vart dæj ræjne, på setrene og brenselsbehovet gikk sterkt ned,
loktfri å stærke, mæ æjn mørkebrun hjælm har einer kommet til å bli dominerende i
inji, å røtna ikkje på månge mannsaldra» vegetasjonen i store områder, med uheldig
(Breim). - «Veden var god til bøtter, hovde følge for beitet, f. eks. i Valdres. «De brukte
(hovul), smør- og mjølkekoller, kinne, alt den på setrene, som her lå så høgt at det var
som har med mjølk å gjera» (Jølster). vanskelig med annet brensel. Retten til storr­
Fassgard, einerkledde hus, særlig uthus, var slått og til å rive einer var viktig tidligere»
vanlige i visse strøk på Vestlandet, sjeldnere (Hemsedal). - «Både einerbaret og 'stal­
Sørlandet. Det er en gammel byggemåte, kane' har vore rekna for gild ved. Somme sta­
kjent siden middelalderen (se Vreim 1 9 38, der der tilgangen på einer var god, brente dei
1 9 53; Hanssen 1 9 38). Her skal bare siteres: tidligare ( da det var nok arbeidskraft til å
«Før i tiden ble gren og bar [av einer] brukt hogge han) mest berre med einer» (Hemne).
til å kle vegger i utløer med. Det kaltes - «Dei lika jamt å brenne sprakje julafta,
'faskar' eller 'fasgar'. Sjelden nå» (Bakke). for han knast og spraka so lystig» (Masfj.).
- «Einerkledde hus kaltes 'fassgard'» (For­ Stundom kunne det spille inn at det knyt­
sand). - «Brakjen til kledning av uthus, slik tet seg særlige forestillinger til eineren: «Da
som ein kan sjå mange av her på øya den jeg var barn, kan jeg huske en bonde som
dag idag. Slik kledning kunne stå i 'ein manns kjørte ved til oss, hadde med seg en del
bunad' eller lenger» (Hamre). - «Heile eine­ einerved blant den andre veden. Han fortalte
kagar vart stundom brukt til 'låne', dvs. veg­ at det var gammel skikk å fyre på peisen
gar i utløer, torvløer o. I. Det vart sett opp med einerved julaften» (Skåtøy). - «Jul­
eit reisverk med tak over. Veggene var a v aften skulle de brenne ved av einer; det var
-
spiler, og bjørkeris og eine vart tredd ut _og i det hele juleveden» (Vegårshei). - Ordtak:
inn mellom deim. Billig og luftig» (Syvde). «'Brenne du meg, så sud jeg' sa eneren»
Gutter, formodentlig over hele landet, har (Hvaler). - «'Legg me som e æ vukse, så
foretrukket einer til å lage buene sine av. brænne e' sa eineren (dvs. legg eineren med
Det har vært vanlig å legge einerkvister nålene opp, så får du den til å brenne)»
i bunden av potetbingen for å skaffe luft­ (Lom, Vågå). - Se også s. 4 1 3 .
:
sirkulasjon (sml. Kr. Bugge 1 9 21 1 69). «Einen veks som eit ugras i utmarka over
Gryteskrubber o. I. av einer har vært at­ heile bygda. Serleg på avsølsida (sydsida),
skillig i bruk. «Einer til gryteskrubber o. I.» der det var lite eller ikkje skog, var det den
(S. Høland). - «I sevjetida ble småkvistene og lynget (Calluna vulgaris) som dominerte.
flådd og man laget kvistetuer og gryteskrub­ Dei har i dei seinare åra teke slik opp plassen
ber; slike ble også laget av røslyng» (Bærum). i utmarka at den har blitt mest øydelagt som
- «Einerbaret til sopelimar og til å skure beitemark. Vanskeleg har det vist seg å fjerne
treaskar på stølen med» (Eikefjord). - «Især einen og lynget og, dersom ein ikkje vil
på seteren brukte de enebar til å skrubbe med brenne det vekk. Småeinen som veks på av­
når de vasket» (Fjaler). - «Sprakebuske og sølsida, sat så fast i den våte, sure og steinute
sand til mjølkaskane» (Lavik; også Sunn­ jorda at det skulle stor kraft til å rive opp
dal). - «Einer til å skure alt mulig av tre. ein eine sjølvom den var aldri så liten. Det
Småbuskar til golvkost» (Hemne). - Også var eit tungt arbeid å rive eine, og serleg
til å feie med i ovnen og på dørhellen, og til populær som brenneved var småeinen heller
å tørke føttene på. «Brisk eller furu til å sope ikkje. Betre både til å rive og til å brenne
ut av bakerovnen» (Tjølling). var den større einen, som vaks på solsida.
Einer har vært viktig som brensel, særlig Den kunne ofte bli mannshøg, ja meir til.
i kyststrøkene; men også på setrene hvor det Heile einen, gjerne med røtene på, var det
til dels har vært vanskelig å skaffe nok av sjølskrivne material til jonsokbrising, i alle
annen ved. Den utstrakte rivingen av einer fall i dalane og fjellbygdene. Dei som budde
omkring stølene bidrog effektivt til å holde nærare sjøen, hadde gjerne ei tom tjeretønne

399