Page 405 - Planter og tradisjon

HYPOCHOERIS MACULATA L., GRI­ sikter til at veden er hard som bein. Det er til
SEØRE. Grasbakker til NT. - Opplysnin­ dels blitt sammenblandet med det likelydende
gene om denne arten er spredte, og hver av navn på andre busker, særlig Viburnum opu­
dem er kommet fra bare en kilde: «Laveng­ lus (men som allerede Hans Strøm gjorde
blomme. Nytta mot brøstsjuke, lungetuber­ oppmerksom på i 1762, sikter navnet i det
kulose» (Elverum). - Fantstæ/k (Elverum, tilfelle til den rette, bene, veksten). Beinved
en annen meddeler; pr.). - «Mjølkeblom er det gjeldende navnet på /lex i Ho og vi­
ble regnet for godt mjølkegras i beitene, selv dere nordover så langt som arten fins. I R
om den ikke kunne måle seg med smyli og og Agder-fylkene er det til dels også kjent
haustmjelte. Jeg er blitt vist Hypochoeris» og brukt fremdeles, men et par andre navn
(Uvdal, en pålitelig meddeler). - «Sautonge, har fortrengt det i visse distrikter (se også
vokser i utjordet på tørrlende, bladrosett Holmboe 1913).
flatt til bakken, blomster gule, i kurv» Tornebusk Austad, Herad, Hidra, Lyng­
(Hjartdal, god kilde). - Slåtteblom V. dal, Oddernes, Spangereid, S. Audnedal, om­
Slidre (Når den tar til å blomstre, er det tid kring Mandal. Det er påfallende at ordet
å begynne slåtten). alltid oppgis som torne-, mens torn i forbin­
delse med Rosa på disse steder vanligvis heter
HYSSOPUS OFFICINALIS L., ISOP. todne. Det kunne ligge nær å forklare dette
Gammel legeplante. - «Te av isop ble brukt ved å anta at tornebusk skulle være et nytt
til maten i Risberget» (Våler He). navn på /lex. Men resonnementet holder
neppe; iallfall er navnet eldre enn 1865 eller
!LEX AQUIFOLIUM L., KRISTTORN, kanskje 1861, for i de år reiste V. B. Witt­
BEINVED. Langs kysten fra Skåtøy til rock der og noterte navnet.
Nordmøre. - Den beinharde hvite veden Jøderis Hidra, Nes; Lund, Sokndal; Bøm­
har vært nyttet fra gammel tid av til finere lo. Er oftest blitt oppgitt ved siden av et
treskurd og som emne til verktøy. «Berre annet navn.
dette treslaget skulle nyttast til treskjeier,
auser eller anna, då veden er sers fin, hal og IMPATIENS NOU-TANGERE L.,
hard og sterk» (Forsand). - «Garnnåla skal SPRINGFRØ. Skyggefulle fuktige steder.
være av kristtorn eller epletre» (Karmøy). Til N. - Tross de iøynefallende blomstene
Ellers er kvistene med de blanke, tornete og den påfallende måten kapslene åpner seg
bladene og røde bær populære som pynt, på, har denne planten hatt liten plass i folke­
særlig ved juletider. Denne skikken er neppe botanikken. Navnet springfrø må være kom­
særlig gammel, og den kommersielle utnyt­ met fra litterære kilder de få stedene det er
telsen i stor stil er av ny dato. «Særlig før kjent.
bruktes også kristtorn som juletre» (Austad). Vassmann eller vasskåna Ulvik (Osa, visst
Som så ofte er tilfelle med røde bær, er og om den dyrkede lmpatiens ba/samina L.).
også disse på sine steder blitt holdt for å
være giftige. Et forgiftningstilfelle (toårs IMPERATORIA OSTRUTHIUM L.,
gutt) inntraff i Haugesund 1971. MESTERROT. Gammel legeplante.
«Meistarrot. Rota koka dei og brukte logen
Navnet kristtorn går i dansk botanisk lit­ mot kolikksmertor» (Åseral pr.). - «Em­
teratur i allfall tilbake til 1684 (Simon Paul­ betsgras fins ved Estenstadsætra o.fl.st. Det
li). Når det først ble brukt i Norge vet vi var sagt at graset var planta der en gang
ikke, men innført må det være. Det er blitt langt atti tida til å koka laug til kyrne, og
utbredt gjennom bøker og som handelsnavn. det var vanlig at sætertausene fra andre sæt­
Hvor arten ikke er viltvoksende, er det det rer fikk med seg noen blad» (Soknedal ST).
eneste navnet.
Beinved (gno. beinvifJr) er det eldste kjente IRIS PSEUDACORUS L., SVERDLILJE.
navnet (Snorres Edda, Kongespeilet). Det Våte steder, mest i kyststrøk, mot nord til

390