Page 394 - Planter og tradisjon

Stengelen er strå. Men dette ordet blir ofte
også brukt om bladene (s. 1 2 ) . Et godt ord
for bladsliren, som omslutter og støtter
strået over hvert ledd, er skottholken (Foll­
dal ; nylaget?).
Blomsterstanden hos gramineene blir of te
kalt aks, selv i de tilfelle da den er en topp,
som hos sølvbunke eller havre. Men toppen
hos havre blir ofte, særlig i Trøndelag, kalt
risle o. I. (se Avena sativa). - Skua er no­
tert som navn på blomsterstanden hos gras,
f. eks. Anthoxanthum (Innvik), men skue
kan også gå inn i spesielle plantenavn (Tri­
folium pratense, Prunella) - Eksing kan Fig. 1 1 3. Smyle, Deschampsia flexuosa, fjorgammel
være et verbalsubstantiv som sikter til ut­ «fynne», 4. mai, i Maridalen, Oslo.
viklingen av akset, aksskytingen. Om eksing
som plantenavn, se Elytrigia repens.
Agner er et velkjent ord. Agnene kan ha ne, funni Nore; Mo (o), Bykle, Valle (og
snerp (snerpe, snarp). «Den tynne hinne eller fjoruvi). - Fønne Flå (dn), Hemsedal (dn),
skorpe, som innenfor inneragnene omgir kor­ Uvdal; Rauland. - Fodne Aurland, Vik. -
nets marg, blir her kalt skop, med trang o » Daufann Sauherad. - Fjorf6nn Seljord
(Torsnes). Selve frøet, eller iallfall frøhvite (særlig Nardus). - Dausenn Haram («visna
»
+ embryo, blir kalt marg eller kjerne. starr som veks i lynget ) ; N. Rana ( «dau­
Om høyfrø, høymo, se s. 74. senna er alt tørt vissent gress på roten» ) . -
Siden gras, selv om en tar begrepet bare i Daude/de Stryn. - Daugras Kvænangen,
den trange botaniske betydning, er avgjø­ Nordreisa. - Fjoru Vinje T ( «Samnamn på
rende viktig som beite og som vinterf6r for alt fjorgamalt gras. Fenne er Nardus; fjor­
)
husdyrene, har en særlig interesse knyttet gamle strå av den heter fjorfenne» ; Bykle
seg til steder med plantesamfunn hvor gras ( « f jorune, fjorgamalt strå av Nardus o. a.
»
er dominerende. I vanlig språkbruk fins gras ) ; Fjotland, Laudal. - Finsk Leksvik
navn for en del slike plantesamfunn, som (f., best. finska, «er fjorgras, særlig på myr,
eng og voll. Ordene dekker vanligvis både star»), Skogn ( «vanlig å brenne finska om
stedet og det som gror der, og fra den siste våren»).
betydning kan det gå over til å bli knyttet Slikt fjorgammelt gras har mistet det aller
mer spesifikt, alene eller i sammensetninger, meste av de stoffene som kunne gjøre det
til en bestemt art som er dominerende. Det verdifullt som f6r (protein, stivelse) og be­
samme gjelder for grasveksten på tun og om­ står mest av cellulose, til dels lignifisert. Li­
kring uthus. Mer om dette nedenfor og under kevel har det spilt en viss rolle om våren,
de enkelte arter (særlig Agrostis tenuis, Des­ når kreaturene var blitt sluppet ut og hadde
champsia caespitosa, Poa annua). vanskelig for å finne nok mat i marka. Noen
Om grastuer, se Desch. caesp. eksempler: «Tidlig om våren, når buskapen
Fjorgammelt vissent gras gjør seg så sterkt kommer til fjells, beiter storfeet meget på
gjeldende i skog og mark og har hatt så pass 'dauing-rester' av fjorårets beiteplanter,
stor praktisk betydning at det fins en lang hvoriblant det nu etterhvert kommer opp
rekke betegnelser for det: Fynna (i Nord­ nye skudd. Denne blanding av gamle og nye
møre og Trøndelag fyrm) Eidsberg, Råde skudd er ikke så dårlig livsopphold som en
(best. fyna), Skiptvedt (do.), Trøgstad; Vinje gjerne kunde tro» (Vågå, statskonsulent
(fynn) ; Rinda ; Haltdalen, Meldal, Rennebu, K. K. Sortdal i brev). - «Om våren kan en
l
Selbu (og gamalfyrme), Singsås, Støren (best. : se at kyrne spiser fønne i beitene» (Uvdal).
fy1111a), Tydal (gama/-) ; Nordreisa. - Fun- - «Ei attåtf6ring var å finn fynn. I små-

3 7 9