Page 389 - Planter og tradisjon

d. 1 9 39, fortalde at hans bestemor hadd(:
sanka og solgt ei heil vog, 1 8 kg, ein gong»
(Singsås). - «Det kom folk langveis frå og
sanket skaskjøt opp for Enligårdene i Budal.
Roten skulle bl. a. være bra til kyrne når
melken var seig» (Oppl. fra Soknedal).
Navnet ikt-te (N. Fron) tyder på medi­
sinsk bruk mot gikt, men uten nærmere
opplysninger.
«Roti vert og nytta i ølet i staden for
humle» (Kviteseid).
«Roten ble røykt i stedet for tobak, tør­
ket og skåret små. Ble brukt til dette så seint Fig. 1 1 0. Stankstorkenebb, Geranium robertianum.
som under den andre verdenskrigen. Den
hadde en meget sterk smak» (Uvdal). - «Då
eg var liten, kalla me søterot tobakkblome. svulmet ved leddene og en stor del av plan­
Når me fann stylkar i høylassi, røkte me ten er of te rød. Dette sammen med det ka­
dei» (Valle). rakteristiske voksestedet og fremfor alt den
Den intenst bitre smaken, som en kan sterke stygge lukten har betinget både den
kjenne lenge etterpå hvis en har bitt i roten, bruken folk har gjort av planten, og nav­
har vært velkjent av alle som var vant til å nene som er knyttet til den.
ferdes i fjellet hvor den vokser. Dette har «Åt krøteri den, fekk dei raudasykje. Då
også vært brukt til å narre andre som ikke meig dei blod» (Aurland). - «Plante som
kjente planten (notert fra Hemsedal; Fyres­ reknast giftig, var noko dei kalle rausott­
dal, Lunde, Nissedal; Singsås, sikkert også gras» (Bremanger). - Men om planten ble
kjent andre steder). Det var da vanlig å regnet som årsak til raudsott, kunne den
fremheve at planten het søterot. også bli brukt som medisin mot denne fryk­
tede sykdommen (Etne; Aurland). - «Bruk­
Det vanligste navnet er søterot (sml. Po­ tes tidlegare mot ein kusjukdom som angri­
lypodium vulgare). Som navn på denne plan­ per kyrne når dei kjem frå fjell og ned til
ten er det vanlig overalt. Det blir ofte satt sjøen, sjødogg eller blodspiss» (Odda; også i
i forbindelse med den nettopp nevnte skikk Kvinnh.).
å narre folk til å smake på roten. Men det «Denne planten vart nytta til kyrne mot
fins også gode grunner til å anta at det bak hagesott, ein blodsjukdom [ se Alnus]. Eg
navnet ligger en tro på at denne viktige lege­ kjende ein mann i grannebygda som folk
planten ble mer virksom når en ga den et reiste lange vegar til når beista fekk hage­
smigrende pent navn, slik som sitert ovenfor sott. Han kom alltid, og mest alltid hjelpte
(fra V. Slidre). råda hans, men ingen fekk vita kva medisin
Søte Etnedal, V. Slidre («vanligste navn»); han nytta endå han aldri tok betaling for
Hemsedal; Nissedal. Til dels også andre ste­ arbeidet sitt. Han sa at kunsten hadde ein
der hvor navnet på hele planten blir søte, mann gjeve han då mannen låg og skulde døy
for søterot blir oppfattet som navn bare på og han måtte då lova å ikkje gjeva kunsten
roten. frå seg. Før den siste døydde, fekk eg likevel
Skarsøte Budal (og skarsøtrot), skaskjøt, løyndomen av han. Han nytta hagesottgras,
Budal, Soknedal. - Skærsetrot (skjæ/set-, som han samla inn når planta stod i blom.
skjælsøt-) Singsås. På apoteket kjøpte han 'rød bol us' [ et Al­
silikat med 1 0 0/o ferrioksyd]. Dette blanda
GERANIUM ROBER TIANUM L., han med vatn og mjøl og laga ei knoda. Han
STANKSTORKENEBB. Urer og tørre berg, delte det i porsjonar vel så store som ein
mot nord til Troms. - Stenglene er opp- knyttneve. Hjelpte det ikkje med første por-

3 7 4