Page 385 - Planter og tradisjon
P. 385

Spergula  [i  1860-70-årene]»),  Haus,  Hos­  kyrne  om  våren  kom  på  mylkinggras,  so
        anger,  Os,  Strandeb.  ( «Mor  kalte  det  så»),   mylktest dei (gav meir mjølk)».
        Tysnes  (også  -bende).  - Bendel  Lavik.  -
         l.vibende Uvdal.                         GALIUM      ODORATUM        (L.)   SCOP.
          Kl&tegras (sml. Arctium) Rauland, Seljord.   ( =   ASPERULA  ODORATA  L.),  MYSKE.
           Lusgras Ø.  Slidre  ( «Frøi er 'lus' som heng  Overveiende langs kysten, opp til Nordfold.
         fast»). - Monkelus Vågå.                  På  Østlandet  vanlig  på  vestsiden  av  Oslo­
           Riddarbeissel Bø  (-bykse/), Fyresdal.   fjorden,  men  ikke  på østsiden.  - I  de fleste
           Tjæregras  V.  Slidre  (kjøro-);  N.  Vågsøy  områder  hvor  mysken  er  noenlunde  vanlig,
         (også  -blom).  - Slimgras  Bykle.  - Buste­  pleier  folk  å  kjenne  den  og  å  sette  pris  på
         gras Bindal. - Kleitt:  «Borre og klengmaure  den for den fine kumarinduften av bladene.
         var i flere bygder i  NT kalt  kleitt».   Det  har  vært  brukt  å  ta  den  inn,  helst  før
                                                   den blomstret, binde den i bunter eller oftere
                                                   i små kranser, og henge dem opp i værelsene
         GALIUM  BOREALE  L.,  KVITMAURE.          (også på do). Den ble også lagt mellom tøyet
         Vanlig på  tørre bakker over hele landet.  -  i  kleskister  og  skuffer,  mest  for  duftens
         «G.boreale  er i  strøket  nærmest  kalkbeltet  i  skyld,  men  mangesteds  regnet  de  også  med
         Sandsvær  blitt  et  meget  besværlig  ugras  i  at den  vernet  mot  møll.  De  la  den  tørket  i
         slåttenga de siste  10-15  åra»  (Y.  Sandsvær,   lommetørkledet  når  de  skulle  ut  og  fri,  het
         1954).                                    det i Stokke. Den har vært en salgsvare, som
           Dette er en av  de ytterst få norske  plan­  folk  mangesteds  har  gjort  seg  en  liten  inn­
         tene  som  har  vært  brukt  til  rødfarging  av   tekt  av.  I  Oslo  kan  den  fremdeles  være  å
         ull;  tradisjonen  om  dette  har  levd  på  sine   finne  på  torget.  I  Randesund  mente  de  at
         steder  i  bygdene  frem  til  våre  dager.  «Av  den  varslet  været,  fordi  den  luktet  særlig
         kvitmeureroten fikk jeg en nydelig rødfarge,   godt mot regn.
         men  roten  måtte  tas  før  planten  blomstret»   Ble  brukt  mot  forkjølelse  og  hoste:  Det
         (Selbu;  gammelt  i  bygda).  - «Maurerot  gir  ble kokt melk og brunt sukker,  og så ble det
         fin  raud  farge,  stø.  Med  vinstein  raudbrun  hatt oppi en liten kvast tørket 'amur' (Brun­
         eller litt rosa. Svært mye arbeid å samle den»  lanes).  «Om  våren  pella  de  inn  amur,
         (Seljord).
           Formodentlig har navnene maure og fegre
         (begge i forskjellige former) opprinnelig ute­
         lukkende hørt til denne arten.  I nyere tid er
         de også  blitt knyttet  til andre  arter av  Ga­
         lium.

           Maure,  kvitmaure.  Navnene  er  kjent  på
         atskillige steder, men det er vanskelig å vite
         i  hvor  stor  grad  dette  skyldes  innflytelsen
         fra bøker og  skoler.  Til dels blir det uttryk­
         kelig  oppgitt  at  de  er  gamle.  - Mauregras
         Hemsedal.  - lv/uregras  Fyresdal.  - Mødre
         Lunde.  - Mudrerot  Sauherad.  - Møyre
         Valle.  - Kvitm&ra  Aurland,  Leikanger.
           Fegre N. og S. Fron; Granvin; Sunnylven.
         - Fekker Alstahaug og Tjøtta.
           Brudeslør  (om  alle  hvitblomstrete  arter,
         vel mest G.mollugo)  Aremark;  Leksvik.
           Mylkinggras.  En noe uviss opplysning fra
         Hamre  skulle  gjelde  denne  planten:  «Når   Fig.  107.  Myske,  Galium  odoratum.  - Per  Sunding.

         370
   380   381   382   383   384   385   386   387   388   389   390