Page 376 - Planter og tradisjon
P. 376

første  gang  blitt  nevnt  i  denne  betydning  karakteristiske,  litt  skjeve  klasene  av  lett
         1766.  Der  er  altså  ingen  grunn  til  å  tro  at  gullig hvite blomster, sterkt. duftende. De ut­
         hverken  den  usammensatte  form  eller  saue­  gjør  et av de  mest  iøyenfallende  innslagene
         svingel  er  gamle norske  folkelige navn.   • i midtsonunereas blomsterflor og er da også
           Finn  blir  antakelig  på  noen  steder  brukt  blitt-brukt som lealemkr:.
         om denne arten og  ikke Nardus.            At slåtten  kan  ta  til når  mjødurt  blomst­
           Enkeltnotater:  Måsåbunke Elverum (gam­  rer, er notert fra mange steder, fra Trøgstad;
         melt,  nå ute av bruk). - Uvisse er:  Saugras  Engerdal ( «når botngraset blømte, kunne en
         Herefoss;  svimegras  Greipstad;  tov  Røros  slå villengene i Heggeriset» ), N. Odal, Trysil
         ( «på  mager  tørr jord,  gammel eng,  tett  som  og Åmot i øst, og 17 herreder på Vestlandet,
         ull»); lusbonk Selbu.                    til  Grane,  Malangen,  Sørreisa  og  S.  Varan­
                                                   ger  i  nord.  I  eldre  tid  var  det  naturengene
         FILIPENDULA  ULMARIA  (L.)  MAXIM.  dette merket gjaldt for. Da kunstengene kom
         (= ULMARIA  PENTAPETALA  GIL.),          inn i  gårdsdriften,  ble merket også overført
         MJØDURT.  Hele  landet,  til  langt  opp  i  på dem, men etterhvert er det blitt til at slåt­
         snaufjellet,  på  sidlendt  jord.  - Med  sine  ten begynner tidligere. E n litt avvikende opp­
         kraftige,  grenete,  krypende  rotstokker  kan  lysning:  «Mine  besteforeldre  (f.  1812  og
         den danne utstrakte  bestander,  ofte  med  li­  1826) sa at hvis jonsokgraset ikke var så me­
         ten innblanding av andre planter.  Om våren  get  modnet  ved  jonsok  at  man  kunne  slå
         kommer  de nye  bladene opp  tett i  tett,  lys­  den første hesje da, så ble det et dårlig f6rår»
         grønne,  og  senere  stenglene  som  bærer  de   (Grane).
































                                   Fig.  104. Mjødurt, Filipendula ulmaria.


          Som beiteplante er mjødurt stort sett blitt   den  for  stiv  og  hard  til  at  det  er noen for­
        regnet som nærmest verdiløs. Når det er nok   del å få den med i høyet, og da var den tung
        av annet beite, hører den til de plantene som  å  slå.  Likevel er den blitt brukt en god  del.
        kua lar stå urørt i  lengste  laget.  I  slåtten er   «Tar en den tidlig, er den brennande god til

                                                                                      3 6 1
   371   372   373   374   375   376   377   378   379   380   381