Page 358 - Planter og tradisjon
P. 358

fant  da  of te  stein bær  under  steinene.  Spises  mange  som  kunne  skjelne  mellom  disse  ar­
         fremdeles  av  barn  i  bygda»  (Uvdal).  -  tene.  Når det f. eks.  i  Lebesby  het at  «kjer­
         «Som  barn  grov vi ofte  slike  jordnøtter  i   ringrokk  ble  regnet  som  giftig  for  dyr  om
         lerfall og spiste dem»  (Ø. Sandsvær). - «De  den  ble  spist  i  for store mengder», kan  det
         første spirene om vhen kaltes stukk. De var  godt ha dreid seg  om andre arter  enn  E.ar­
         ikke  gjenstand  for  egentlig  sanking,  men   vense.
         folk,  unger især,  gikk  på  jordet  og  åt stuk­  Det var ikke alle steder at åkersnellen (og
         ken rå. Dette har vært brukt like til vår tid,   t. d.  andre  arter)  ble  regnet  som  skadelige.
         men  er  nok  nå  helt  avlagt»  (Fyresdal).  -  «Røvsrove, E.arvense og silvaticum, ble san­
         «Barn pleier spise steinbær, men den er van­  ket  og  brukt  til  grisef6r»  (Uvdal).  De  slog
         skelig å få tak i for den sitter dypt i  auren»   den  til  f6r  (Gloppen).  - Om  de  sporebæ­
         (Hjartdal).  - «Stukkenappe ble spist»  (Mo).  rende  vårskuddene  heter  det:  «De  kalltes
         - «Rotknollane  [av  E.arvense,  i  potetåke­  saueknupp. Sauene var så begjærlige etter det
         ren]  blei kalla  stokknapp  og  blei  etne  av  om  våren»  (Siljan).  - «Sauane  lika  denne
         bom  når  dei  kom  fram  under  våronna»   planta godt.  Det var helst vårplanta dei åt.
         (Rauland).  -  «Knollane,  stukeneter,  er  Men ikkje bere dyra. Ein grov opp jordsten­
         gode å eta»  (Vinje). - I Nissedal spiste barn  gelen,  skrelte  han  og  åt  han»  (Gyland).  -
         de  sporebærene  toppene  ('saupattar')  og  i   «Geitene  var så glad i  knoppene  om  våren»
         Seljord  (Langlem)  knollene  ('stukknapp',   (Målselv).
         'jordnetar').  - «Akset  ble  spist  og  kaltes   Vårskuddene  av  åkersnellen  har  hørt  til
         stukke»  (Fyresdal).  - «Om  våren  graver   kalendermerkene.  «Når  det  er  korne  femte
         ungene  opp  skuddene  av  stokka  for  å  spise  kransen  på kjeringarokken, då er det smale­
         dem.  Stekt  i  smør  er  det  herremat»  (Byg­  mat ute, - 'du fær sjå etter du som er gjetle­
         land).  - «Borni  åt  knuppen _ om  våren,   gjenta'  sa  gamle  J.R.  til  meg»  (Voss).  -
         stuke,  men  også  stukk-eggi,  knollane»   «Sauled kaller folk her  vårskuddet  på kjer­
         (Bykle).  - «Sjulk,  spiren  av  kjerringrokk,  ringrokk.  Når  sauleden  hadde  vokst  3  ledd
         plukka  vi før  han  kom  opp av  jorda  og  åt  under det sporebærende aks,  hevdet kjerrin­
         han,  rå  eller kokt»  (Evje). - «Barna spiste  gene at sauene var framfødd» (Hillesøy; også
         helst bare det unge skotet av stukke. Det var  saubuttlen  og  smalbuttlene).  - «Når  kjer­
         so sjeldan  ein  fekk  tak i  stukk-eple.  Kunde  ringrokken har 5 ledd, kan sauene slippes, og
         vera når ein spadde åkeren eller braut jord»   når  den  har  7  ledd,  kan  kyrne  slippes»
         (Valle).  - Både  skuddene  og  knollene  ble  (Malangen).  - «Når  vårstengelen  til  åker­
         spist  i  Tonstad.  - « Vårplanta,  var  det  me  snellen  hadde  5  ledd,  var  sauen  framfødd»
         åt med same  den kom upp av jorda um  vå­  (Skånland).
         ren»  (Åseral).  - Guttene  pleide  spise  meget
         av  'jordnot'  (Voss).  - «Den  aksbærende   Når  det  gjelder  navnene  på  åkersnelle
         stengelen ble spist tidlig om våren. Man  rev   (E.arvense),  må  en  være  oppmerksom  på at
         skinnet av den ved å ta tak med tennene og  folk  sjelden skjelner mellom  denne  og  eng­
         rev  nedover  stilken.  Knollene,  grisakjødna  snelle  (E.pratense)  og  myrsnelle  (E.palustre,
         eller svinakjødna,  ble  også spist»  (Aurland).  som riktignok spiller mindre rolle). At åker­
        - «Det var vanleg å grave  jordnot fram  or   snelle og skogsnelle (E.silvaticum)  er to for­
        steinfulle  åkrar,  turre  elvekantar,  vaske den   skjellige, er ikke vanskelig å bli oppmerksom
         og ete»  (Jølster).  Også notert fra Volda.   på,  men  likheten  mellom  dem  er  likevel  så
           Kjerringrokk er på sine steder blitt  regnet  stor  at  navn  som  på  ett  sted  blir  brukt  om
         som giftig for folk.                     bare den ene av artene, på andre steder, eller
           Farget lysgrått med skjær av  grønt og gult  av andre personer, kan bli brukt om den an­
         (Seljord).                               dre arten eller om begge.
           I  beite  og  f6r  er  Equisetum-artene  ofte   Kjerringrokk,  m.,  er  det  best  kjent  og
         betraktet  med  mistro.  Dette  gjaldt  særlig  mest utbredte navnet. Det sikter til de gamle
        myrsnelle, E.palustre (s. d.), men det var ikke  spinneredskapene som var i bruk før hjulrok-

                                                                                       343
   353   354   355   356   357   358   359   360   361   362   363