Page 328 - Planter og tradisjon

strand. - Pebertre Tromøy ( dyrket ha-
ger); Oddernes (formodentlig likeså).
Ormebær Flesberg.
DAUCUS CAROTA L., GULROT. - Den
viltvoksende planten er ikke så vanlig at den
har fått noe navn. Den dyrkete formen er
over hele landet kjent under navnet gulrot,
med uttale varierende etter dialekten (gurot
o. I.).
«Raspet er den god for halsbrenning. Store
røtter ble holt ut og hatt sukker i, godt for
barn med hoste» (Randesund). - «De satte
en gulrot opp ned på ovnen til den ble varm,
grov ut innmaten, fylte med pulverisert kan­
dissukker, som smeltet av varmen, og drakk
det mot forkjølelse» (Sandar). - «Dei tok
mykje og hola ut ei gulerot, hadde knust
bruntsokker oppi, sette dette på omnen so
det bråna, og drakk saf ten mot halsevondt» Fig. 89. Sølvbunke, Deschampsia caespitosa. På beite­
(S. Audnedal). mark der tuene blir stående igjen og vokser fra år
til Jr.
Det er ikke påtruffet noe tilfelle av at det
svenske morot har etablert seg på norsk
grunn. Det eneste avvikende navn er: Bark­ Mer spesifikt er det at folk kjenner til at
omrot Gjerstad (se Frøyset & Lunden 1 9 70). den er lei å slå, og dette kommer til uttrykk
i ett og annet ordtak. I Tjølling het det at
DESCHAMPSIA CAESPITOSA (L.) P.B., ljåen måtte være så skarp «at'n tar gvein i
SØL VBUNKE. Hele landet. - Sølvbunken skåren» (i dette tilfelle ble gvein brukt som
er vanlig over hele landet, helst på litt sid­ ensbetydende med D.caespitosa). En mann i
lendt jord. På kulturjord kan den lett bli Askim sa at «han måtte slå grastustane på
dominerende, særlig fordi kreaturene på sju kanter», så store var de.
beite heller tar andre vekster enn den, og Blomstertoppene med de sølvglinsende ag­
fordi den vokser i tuer som etter hvert blir nene er ofte blitt tatt inn til pynt i stuen. -
større og større ved at kreaturene går utenom «Småjentene trakk toppen ned mellom tom­
dem. Med sin tueformete vekst, de skarpkan­ mel- og pekefingeren 'for å se om de skulle
tete bladene som en kan skjære seg på, de få pen brudebukett'» (Valsøyfjord).
ranke stråene og den sølvglinsende toppen er
den så særpreget at den blir lagt merke til og Enggras er ofte et kollektivnavn og ikke
lett kan få et eget navn; men som det gjerne knyttet til noen bestemt art, men kan noen­
er tilfelle med gras-slag, blir ikke grensene steds sikte mest til Agrostis, mens det andre
alltid holdt helt klare, og den kan også bli steder overveiende er knyttet til D.caespitosa.
slått sammen med andre arter til et kollek­ Dette siste er særlig ofte notert fra MR. Like­
tivbegrep (enggras, kollgras, døgglabb o. a.). ens kan vein (i forskjellige dialektformer)
Når gras blir brukt som kalendermerker, særlig gjelde denne arten, mens det oftere er
er det ofte sølvbunken som blir lagt merke knyttet til Agrostis. Venetustær Rakkestad.
til. Sannsynligvis var det D.caespitosa folk Tustagvein, mærragvein, Brunlanes, er
prøvde seg på med følgende: «En skulle ta D.caespitosa. Likeledes blir navnet grå'koll
til med slåtten når kløveren blomstret eller i MR ofte brukt om Agrostis tenuis, men det
når jægeren ikke lar toppen dra ut av skje­ hender også ikke sjelden at det spesielt blir
den, men må slites av» (N. Rana). oppgitt for D.caespitosa og ingen annen

3 1 3