Page 311 - Planter og tradisjon
P. 311
net, vipeblad, av det» (Meland). - En Rennebu (do.), Stjørna; Inderøy, Leksvik. -
kunne også strekke bladet flatt for munnen Bokkskjørp Oppdal. - Vipeblad Meland.
og blåse i det. «En fikk frem en skjørpende - Plistrablekkje div. st. i Setesdal. - Plis
lyd» (Meldal). - «Det kom fram en lyd treblad Bjelland; Fitjar (ply-). - Plistre
som likna på bukke- eller geitelåt» (Oppdal). blokke Fjotland, Hidra, Hægebostad (blistre
- «Liljekonvalblad laget man en liten spalte blokker; meddeleren kjente ikke til at man
i, satte det for munnen og fikk en hvinende kunne blåse mot kanten av dette bladet,
låt» (Løten). - Denne måten å leke med «bare græss» ). - Pisteblad Fusa, Tysnes. -
bladene på, har vært kjent i forskjellige de-. Skrikeblad Skjold.
ler av landet mot nord til ST, og den har Rams Vegårshei. - Gjetrams Oppdal. -
gitt opphav til de viktigste navnene av norsk Gjeitrams Leksvik. - Sauaramse Ulvik. -
opprinnelse. - «Vaksne ba ungane slutta; Kåverams (dvs. kalve-) Fyresdal.
det var å ropa på regnet» (Lindås; også Bukkeblad Feiring. - Gjeitøyre Kinsar
Leirfj.). vik.
Mange steds er liljekonval blitt regnet som Spirblad Hamre («likna spir som kom opp
giftig, ikke uten grunn. Dette har særlig, frå grasbotnen» ).
men ikke bare, gjeldt bærene. Derimot har
planten spilt en merkelig liten rolle i folke CONVOLVULUS AR VENSIS L., AKER
medisinen. «Bær av liljekonval på brennevin VINDEL Ugras, mest Øst- og Sørlandet. -
var medisin for magen» (Askim). Lomshveite N.-Fron (en medd.). - Geite
rygg Tjølling (do.).
Navnet liljekonval er gammelt i landet og
så godt innarbeidet over alt hvor planten CONVOLVULUS SEPIUM L. (CALY
gror, at det som regel helt har fortrengt an STEGIA SEPIUM), STRANDVINDEL.
dre, eldre navn som kan ha eksistert. På Østlandet og langs kysten til Sunnmøre. -
Østlandet ofte uttalt med trykk på -val. Siramann Åkre (mest om Tropaeolum). -
Varianter er: Lillekonval (som en pralell til Loppeblomster Oddernes. - Villvin Skodje.
dette har Majanthemum fått navnet bitte
konval) Østlandet. - Lillekongval Østlan CORNUS SUECICA L., SKRUBBÆR. Litt
det, Bergen, Trøndelag. - Leljekonval h.o.h. fuktige steder, hele landet, men minst van
Vestlandet. Stundom sløyfes første ledd; for lig på Østlandet. - Disse røde bærene
uten konvall kan det da hete konvalle og (egentlig steinfrukter), som minner om tyt
konvale, det siste med lang a, særlig i V. - tebær, men er saftløse og uten smak, har ofte
Komval Nøtterøy ( «noen sa så»); særlig Sør
landet.
Kongvalmo Andebu (kon-), Ramnes (kon
valmo, konvalme), Stokke (kongvalme: kjent
i ordtaket 'Ut og inn som kongvalmos rævv',
som ble sagt om noe som var innviklet);
Meldal. - Kovalemo Sandar (sagt av en
gammel kvinde). - Valmo Oslo (Sørkeda
len); Tune, Våler (væ/mo); Bærum, Vestby.
Skjørpe, skjørpeblad Fåberg (Navnet er
gammelt og har vært vanlig brukt, og har
gitt opphav til stedsnavnet Skjørperud. «På
dei tørre haugane i Skjørperud er det skjørpe
overalt»). - Skjyrpeblekkje Al. - Skjørpe
blad Modalen. - Gjeitskjørpe Hemsedal
(gjeiteskyrpe); Hjartdal; Gyland. - Gjeit
skjørp Lensvik, Meldal (gjet-), Oppdal (do.), Fig. 82. Skrubbær, Cornus suecica. - Sv. Manum.
296
