Page 307 - Planter og tradisjon

planten, rulla dei saman mellom hendene til vinterbruk: «Bestemor sanket bladene før
dei vart mjuke, og deretter pressa dei safta St. Hans og tørket dem for å bruke i den
or blada direkte i såret. Det var ei vanleg tiden en ikke kunne få de friske unge bla­
dene. De tørre bladene ble lagt i en klut på
sår» (Vågå). - «Saften ble presset ut av bla­
dene og stilken og oppbevartes på flasker,
bruktes til å vaske sår på folk og fe» (Uv­
dal; ingen opplysning om hva ble gjort for
at saften skulle holde seg). - «Lækjesblokke,
hestetestel, var brukt til å stemma blod. Ved
å strjuka nervene på bladet, den safti som
då kom, vart bruka som sårmedesin» (Aur­
land). - «Dei let safta av eit hestøyreblad
drype i eit sår» (Vik SF). - «Oljeblad og
blad av gullboste vart of te lagt på sår»
(Syvde). - «Safta har vore brukt på sår»
(Hemne).
Bladene har også vært regnet som gode på
brannnsår (Stryn; Hadsel), likeså saften,
«oljen», som ble presset ut av dem (Grane).
Likeså mot vrid: « K vitmoblekkje pressa dei
safti utor. Denne safti var god når ein hadde
vredi seg i okla» (Mo T; også i Bø og
Fig. 80. Kvitbladtistel, Cir­ Sauherad anbefalte de bladene eller saften
sium heterophyllum, 'maler­ mot vrid). Mot gikt skulle den også være
kost'. - Helga Hjort.
virksom. Fra Oppdal fins det flere opplys­
ninger om «giktgras, som de brukte på
meining at dette skulle hjelpa til at såret samme måte som nørilgras, til drikk og vask
grodde fort» (Syvde). - «Når dei i slåtten mot gikt». «En kokte bladene i vann og
skjer seg av ljåen, er det berre å tvinna eit smurte med. En gammel mann forteller at
blad kring såret, so styggar blodet» (Os). - hans far hver forsommer plukket giktgras,
«Folk brukar bladi til å røyra, linda, rundt la dem mellom finhøvlede fjøler, satte dem
ljåhogg på fingrane um sumaren, med filt­ i høvlebenkskruen og presset saften ut av
sida på bladet mot såret. Det visar seg å dem. Saf ten brukte han til å smøre seg med
grøde, og stogge blodet snart» (N. Vågsøy). mot gikt. - Gamle N.N. sier at hans far
- «Binde bladene om sår når en hadde skå­ kalte vedlagte blad [C.heterophyllum] gikt­
ret seg» (Uvdal). - Det kunne hete at en gras, og den oljen han pressa ut av disse
skulle stikke hull i bladet med en nål før blad, kalte han tistelolje og brukte mot gikt»
en la det på såret (V. og 0. Slidre), likesom (Oppdal). Også andre steder har de brukt
med Plantago major. Det var vanlig å tro at saften (Bø T) eller varm låg (Høylandet)
bladene, eller saf ten, hindret betendelse og mot gikt. «K vitmoblekkje turka dei og
fikk såret til å gro fortere. Derfor kunne de røykte for å få god grohold» (Lårdal). Saf­
også bli lagt på gamle sår som ikke ville gro, ten skal til og med ha vært brukt til øye­
og på svull og verk. « K vitmoblekkje bankar medisin (Fjaler).
dei saman med salt og legg innpå, vaskar De kokte bladene og vasket kupattene mot
med safti mot allslags verk» (Seljord). - utslett (Heddal), og presset saften ut og
«Koka ramseblad og leggja på svullefingrar» smurte hestene under halen når de var blitt
(Bruvik). - I de aller fleste tilfelle var det såre av seletøyet (Kyrkjebø). De tørkete bla­
de friske bladene som ble brukt, men en og dene var regnet som et pålitelig middel mot
annen gang kunne planten bli tatt vare på til hagesyke hos dyr (Førde). «Sausprenggras

292