Page 295 - Planter og tradisjon

«Blada av geitrams ble tørka, kokt, og mørje»; også mørkje), S. Odal, Trysil (ø),
ble av gamle folk brukt som trekkmiddel Vang (ø, også oppgitt ellmenkje), Vinger,
mot gigt og ryggsmerter» (Åsnes). - «Eder­ Våler, Y. og 0. Rendal (ø; en oppgir
smausår var en hudsykdom som særlig barn emørkje, liksom i St. Elvdal), Åmot (ø), Ås­
ble angrepet av. Kveisene eller sårene skulle nes (også ø); 0. Toten. - Ellmjølk (sml.
ligne på ringorm. Som råd mot sykdommen ellme/kje Grue), Tynset (eldmjø/kje); Flå
snakket de gamle om en høy plante som skal (oppgitt som ellmøskje), Modum (ellemjefk),
vokse ved stengjerder og i stenurer. Don­ Sigdal; Meråker (illmjo[k, annen vokal mel­
knappgras kaller en gammel kone den. Den lom ø og æ); Velfj. (illmjølke). - Einmerkje
skulle tas før jonsok. Stilken eller bladene ble Grue (og einmerkjing), Hof, St. Elvdal (en­
banket; så kom det ut en mørk væske som mørkje), S. Odal (ø), Åsnes (ermmerkje,
smurtes på sårene [pr.: C.angustif.] » (Sokne­ ermmerkjing).
dal). Einmjøfke Fåberg (å); S. Aurdal (e,m-),
En tro, som visst var meget utbredt, gikk Øyer (å); Afj. (-mefkji); Beitstad, Egge,
ut på at en skulle få elveblest av å ta på Foldereid (-k), Grong (t. d. -ki), Harran,
denne planten (Oslo). (-mjå/kji), Høylandet, Kvam, Leksvik
I et lite område er planten blitt brukt til (-mjefki), Kvam (-ki), Namdalseid (-mjø{ki,
farge. «Man kokte einmerkje og brukte til -melki), Nordli (-mje{k, -mje{king), Ogndal
farging av fiskenett. Dette hørte jeg av en (-k), Overhalla (også -mjålkji), Røyrvik
gammel finn på Finnskogen» (Grue). - (-mjelk), Snåsa (-mjæfk, -mjælki), Stod, Sørli
«Gamle folk kokte geitrams sammen med (-k); Vefsn; Bardu (eng-), Målselv, Sørreisa
jemne og en moseart og brukte lågen til far­ (einmelke, engmjølki). - Enmørkje St. Elv­
ging av fiskegarn o. l. Blå farge» (Åsnes). dal. - Annmjølke Etnedal (-k) N. Aurdal
- I N. Odal er planten blitt brukt til å farge (-mjølki), Vang, V. Slidre (navnet også opp­
sort med, bl. a. fiskegarn. gitt for Tarax.), Ø. Gausdal (agnmjålke), Ø.
Slidre.
Gjeitrams (også gjeite- eller gjeitarams, ev. Illmilkje Oslo (Nordm.); Brandbu (og ell­
med d i stedet for t) er tydeligvis gammelt mjelkje), Fluberg, Kolbu, Snertingdal, S.
og stedegent i 0 og Ak, kanskje i deler av Land, Torpa, Vardal, V. Toten, 0. Toten
V og Vest-T. Ellers på Østlandet er det ty­ (illminkje).
deligvis blitt spredt med bøker. Men videre Mjølke, til dels mjå{ke, Folldal ( «eg høyr­
mot vest og nord, særlig i Agder, R, Ho, de ikkje anna namn i 1900» ), Dovre, Få­
MR, gir det inntrykk av å kunne være gam­ berg (mjå{ke), Heidal, Lom, N. Fron (også
melt, selv om det er vanskelig å si dette sik­ å), Ringebu, S. ·Fron, Vågå (å), Ø. Gausdal
kert. (å), 0. Slidre, Øyer (å); Røros Is., Alen;
Eldmerkje, til dels -mørkje (som er angitt Beitstad; Målselv.
med ø i det følgende) er et sterkt utbredt Svinmjølke Ringebu. - Gjeitmjølk Frol,
navn. I første stavelse er d stum (ofte uttalt Høylandet (-ke). - Mjølkgras Hegra, Mer­
æll-), men navnet blir undertiden oppfattet åker.
som ild-merke, fordi planten ofte gror opp Grisegras Aker; Vardal ( «som ung ble den
på steder i skog eller bråter etter brand. Det brukt som grisemat og da kalt grisegras; som
er usannsynlig at denne tydningen svarer til eldre heter den eldmerkje » ), Gjøvik; Hitra.
den etymologiske opprinnelsen til ordet. En stor gruppe navn hører til typen jesko
Eidskog, Elverum (-mørkje, vokal mellom ø (jess'ko) o. 1. I Nord-Norge er gjeiske o. 1.
og æ; en medd. el/smerke), Engerdal (ø), navn på store bregner, så en sammenblanding
Furnes, Grue (også ø, dessuten ellme{kje), av opplysningene kunne tenkes. Men de geo­
Hof, Løten, Nes, N. Odal (æll-), Ringsaker grafiske områder er forskjellige, og vedkom­
(også -menkje: «På Hedmarken heter det mende planter er så velkjente og lette å ka­
ellmenkje», sml. Vang), Romedal, St. Elvdal rakterisere at faren for forveksling er liten.
(ø; «navnet kommer av at den lyser som eld- Siden navnene på C.angustifolium i stor ut-

280