Page 287 - Planter og tradisjon

oksehud til hunder, sauskinn til bellinger eller vei som i et kornband. Midt på bandet ble slått
'bjorer'), sydd sammen med tråd av dyresenner som omkring en bensel tvinnet av sennestrå - som på et
ikke råtnet, var helt vanntett. Godt innsat med smur­ kornband - og toppenderne fletta sammen, men
ning (tretjære og levertran kokt sammen) holdte de ikke helt ut. Så ble ett nytt band skåret, og nå ble
seg myk og fin selv ved 20-30 grader minus. toppenderne på begge band fletta helt ut. Det ble en
Dette fottøy kunne ikke nyttes uten bruk av 'ko­ hespe støvvelsenna som kunne henges opp til tørk
magsenne'. Til dette ble høsta grovere starrarter. Som over en bjørkerå, gjerne på plassen til den ble tørr
regel var det en blanning av flaskestarr [C. rostrata], og kunne bæres heim. Det kunne bli ei stor bør med
nordlandsstarr [C. aquatilis] o. l., høsta på myr men tørr støvelsenna skulle man være hjelpen.
ikke på for vhe plasser, for da ville senna bli for Ved bruk ble senna lagt ned i bunnen av støvlen
stiv. med de grove stengler fremme under fotsolen og de
Den ble også sHldd med ljå, raket sammen i en mykere toppender (bladene lengere enn strået) rundt
tykkvoren streng ca. 2 m lang. Man tok så fatt i ene hælen og et stykke oppover bakom leggen. Der nyt­
enden av denne sennestreng og begynte å tvinne tes tykke hjemmestrikket ullstrømper og utenpå disse
snurr, mens en annen gikk foran og formet massen ennå tykkere støvvellesta av ull som nådde under
sammen etter som snurren løp nedover mod andre knæet. Nå var man altid tørr og varm på beina i
enden. Man løftet så sennestrengen opp etter begge frost og sjørokk. Ble senna våt i støvlen ble den tatt
ender, og tvinna snurren ekstra hart. Begge ender ble ut og rista opp til tørk. Den tørket fort opp og be­
så buktet mot hverandre og snurren løp nå andre holdt fortsatt sin elastisitet og evnen til å dra til seg
veien og tvinnet begge parter sammen. Begge topp­ fuktighet. Ble senna skitten kastes den på sjøen og
ender ble så fletta sammen (som en Mrflett) men frisk senna lagt i støvlen.
ikke helt ut. Dette var en halv hespe senna. Den ble Uten tvil var støvvelsenna ved riktig bruk, bedre
lagt på marka med en stein ovenpå flettinga. Så enn de moderne støvvels:Her av ull og filt der senere
lavet man en halv hespe til. Nå ble resten av topp­ kom i bruk.
enderne på begge to flettet sammen helt ut. Nå Retten til å høste senna fikk man inntrykk av gikk
kunne sennehespa henges opp til tørk som en annen inn under den gamle, fri nyttelsesrett. Man hørte
sperre fisk, bare mye større. aldri der ble kjært på at folk fra andre bygdelag
Komagsenna ble høstet senere på året. Først i var og henta senna, når disse sennemyrer lå avsides
Sept. vanlig, da var senna træna og klumpet seg og bakfjells, så grunneiere selv ikke nytta disse. På
ikke ved bruk. 20-25 hesper komagsenne var gamle skylddelinger kunne det også forekomme : «Sen­
vanlig til å møte vinteren med. nemyr skal vere felles».
A senne komagen (legge fyllet i) var en hel kunst. Mai 1 9 69. Tormod Krokmyrdal.
Den skulle ikke bare vere varm men den skulle
også stø foten og gi den riktig stilling. Hæl-senna Storr har til dels vært brukt til å skure med.
og nebbe-senna måtte først formest og legges inn før I N. Vågsøy tok de tegene av C.arenaria til
man gikk videre med arbeidet.
De eldre gikk altid barfotet i komager. Da var de 'tvoge' (se nedenfor under tvogegras). -
varmest. Fotsvette og utdunstning trakk sennegraset «Beste måten å skure trekjøre! på var å finne
til seg, man følte seg aldri klamm eller ble fotsår ei sennetorv og skure dem i en rinnende bekk.
som når man nytta ullstrømper. Hvis man etter et Disse torvstykker, sammenvævet av røtter og
par døgns bruk tok sennefyllet opp av komagen,
stod det hele av seg selv på gulvet som en moderne fine sennestrå, var uvanlig sterk å slite på»
'polsokk', bare mye større og mere porøs. Da var (Skånland).
komagen riktig senna. «Storstrå og rugstrå er snømål. Er de høge,
Støvel-senna: På fiske og til sjøbruk nyttes altid blir det mye snø» (Skåtøy). - «Kua kan liv­
lærstøvler av hjemmebarket rågarvet lær og skinn, nære seg ute når C.-artene er godt synlige på
slik at de ikke trakk vann (ikke helt gjennomgarvet,
som man ofte finner det i de moderne beksømmsko myrene» (Trysil; sml. Eriophorum).
hvor man som oftest blir gjennomvåt etter en dag i Barn har gjerne spist den myke indre delen
slapseføre). av strået av store C.-arter (likesom av Seirpus
Der var to typer. En kort halvstøvveltype til silvaticus og Eriophorum, s. d.). Hvis en trek­
landgåerbruk, 'snertinger', og så de vanlige sjøstøvler
som nådde til og over knæ. I eldre tid nådde disse ker i toppen av et strå som enda er i vekst, blir
helt til skrittet. Her måtte 'støvvelsenne' til som det revet av ved et vekstpunkt nederst i en
innlegg; det var en fast ting i utrustninga til sesong­ bladslire; den nedre hvite delen av det en
fiske. trekker opp, er mør, og barn har likt å spise
Til støvvelsenna ble vanlig høsta sennegras (C. den. «Den kvite delen av rota av tjønnstorr
vesicaria), ofte i blanning med flaskestarr (C. rost­ ble trukket opp med stilken og spist, særlig av
rata). Med støvler på ble denne senna skllret med
sigd på grundt vann og våte plasser. Den burde være barn» (Engerdal). - «Barn pleier spise den
mest mulig grovvokset. Alle toppender ble lagt samme hvite, saftige roten av Carex» (Åmot).

272