Page 282 - Planter og tradisjon
P. 282

har  brukt  den  som  fingerbør.  En  kunne  ta   det;  i  O  og  B  blir det som regel  uttalt  b{å­
         blomsten i munnen og  blåse  ('skyte') den ut   k!ukke.  Også  i  den  nordlige  delen  av  Vest­
         (Balestr.;  Eresfj.  Vd.;  Sortland).  Blomsten  landet, og store deler av Trøndelag og Nord­
         gjorde  også  tjeneste  som  bjelle  på  kyr  av  Norge er navnet så vanlig at det virker sted­
         grankongler  (Hjartdal).  - «Ei  kona  kan  egent,  selv  om  der  også  forekommer  andre
         lagast  av  ein  bjoddeblom  og  ein  sauablom   navn i de samme distrikter;  på Nordmøre og
         (Taraxacum).  Kniper  av  bjøddeblomen  so  i  Trøndelag  er  uttalen  mest  bfå'k!okk.  Det
         denne vart stakk, stikk sauablomen gjennom.   er vanskelig å trekke grensene med noensom­
         Kona  får  då fin gul  onnes takk  [under-]  og   helst nøyaktighet for det område hvor dette
         takket  blå  overstakk.  Det  ein  kniper  av  navnet  er  ekte,  fordi  det  er  blitt  spredt  på
         bjøddeblomen, set ein som ein hatt på stilken   litterær  vei.
         av  sauablomen.  So  er  kona  ferdig,  både   Blåbjelle,  med  varianter,  er  også  svært
         hedde  og  kledde»  (Forsand,  lignende  fra  vanlig.  Det er antakelig i  langt mindre grad
         Vanylven).  - «Blomstene  skulle også  fore­  enn foregående blitt utbredt gjennom bøker,
         stille  kopper  eller  drammeglass.  En  trykte  og  der  hvor  de  to navnene  nå  forekommer
         blomsten litt flat i botnen slik at den kunne  sammen,  er  blåklokke  som  regel  det nyeste.
         stå av seg selv» (Uvdal).                 Blåbjelle er hyppig på  Østlandet  (unntatt B
           Barn spiste  blomsten (Jondal;  Førde;  Sur­  og V), ofte i formen b!åbjølle, og meget van­
         nadal).  Likevel  het  det,  riktignok  i  andre   lig  fra  Sogn  og  nordover.  I  Sogn  er uttalen
         deler av  landet,  at blomsten var giftig og at   ofte  blaobjødla,  på Nordmøre og i  Trønde­
         en  ikke  måtte  ta  den  i  munnen  (Sandsvær;   lag  mest  b!å'bje(l  eller  bfå'bjø(l.  - B{åbjil l
         Sande;  Spangereid,  Setesdal).  Også  røttene  Øksendal;  Stjørna,  Stoksund;  Kvam NT.  -
         har  vært  spist,  men  tydeligvis  som  en  sjel­  Bfåbølle  Selbu.  - Blåbjylla  div.  st.  i  N.  -
         denhet:  «Då  eg  var smågut  og var  med  far   B{å  bjeller  Norderhov;  Ramnes,  Stokke.  -
         på  nydyrking,  kunne  vi  i  grusholdig  jord   Blå bjødla Bjerkrem.
         finne  nokre  kvite rottæger,  3-5  mm  tykke,   K{okkebfom  Brunlanes;  Lårdal.  - Bjelle­
         som  far  fortalde  meg  var  etande.  Desse   blom  Enebakk;  Ål  (-blome).  - Bjølleblom
         brukte vi horna å grave fram og tyggje på.   Fyresdal  (t.d.),  Lårdal.  Seljord;  Fjellberg,
         Dei hadde ein  noko  søtleg smak,  og  vi  lika  Kvinnh.  - Bjøddeblom(e)  Fyresdal  (-blom),
         dei framifrå  godt.  [Det var Camp. rot.]  Ei  Rauland,  Vinje;  Bygland,  Bykle,  Valle;
         gjente forte! at ho kalla den for søterot. Det  Åseral.  - Bjødleblom  Vinje  T;  Bjerkreim,
         er kanskje ho sjølv som har laga namnet då  Forsand,   Høle,   Nedstrand,   Sjernarøy,
         ho var lita» (Jølster; også Ørsta).       Skjold,  Suldal;  Odda,  Os.  - Bjø(lblomster
           Når blåklokken blomstret, skulle det være   Skjerstad.
         rett tid til å ta til med slåtten.  «Når bjødde­  Bjelle  Rakkestad,  Torsnes;  Herefoss.  -
         blomen  blømde,  var  det  ti'e  å  byrje slåtten  Bjølle  Hjartdal.  - Bjødle  Klepp,  Nærbø,
         i  heimejordi» (Rauland).  - «Når blåklokka  Time;  Vik.  - Bjy(la  N.  Rana.
         og røllikken kom, var graset ferdig til slått»   Fingerbør, med varianter, er formodentlig
         (Kvikne). Da var det tid å slå enga (Snåsa).   opprinnelig blitt gitt av barn.  Derfor er det
         - «Når ein ser  blåbjelle,  skal  ein gå i  slått­  ganske ofte å finne som et parallellnavn, ved
         enget, men ser ein hæggerritla (havren skyt),   siden av blåklokke eller blåbjelle. Men i visse
         skal ein spreng åt slåtten» (Egge,  sml.  s.  27).   strøk er det det eneste eller iallfall det domi­
         I alt er dette merket notert fra Kvikne; Rau­  nerende  navn;  det  gjelder bl. a.  Ho.  På den
         land;  Jølster;  Øksendal;  11  h.  i  ST,  5  NT;   annen  side  er  det  praktisk  talt  ikke  notert
         Hol  N.                                   fra 0,  Ak eller MR og videre nordover.  Alt
           Værvarsel:  «Blåklokka  kryp  saman  føre  i  alt  er  det  notert  fra  like  mange  herreder
         regnvær» (Egge).                          som blåbjelle.  Den aller vanligste formen er
                                                   fingerbjør (med kort ø), sjeldent -bjørg. Fin­
           Blåklokke  gir  inntrykk  av  å  være  det   gerbøl  og -bølle opptrær hist og her på Øst­
         gamle  navnet  på  denne  planten  på  Østlan-  og  Sørlandet.  I  Agder  ofte  fingerbør  eller

                                                                                       267
   277   278   279   280   281   282   283   284   285   286   287