Page 271 - Planter og tradisjon

Fig. 69. Myrkongle, Calla palustris. To blomsterstander, hver med et hvitt hylsterblad.

R samt en forekomst i Snåsa. - På noen ker bortover. Trots sin store lengde var den
steder heter det at planten er giftig, eller lett å ta opp som lange tykke rotarmer. Den
iallfall at de røde bærene er det, noe som jo var grønn, med sprø hud og sprøtt kjøtt, og
ofte sies om røde bær. Men langt vanligere den skulle være et overmåte godt og solid
er det at planten blir regnet som en ypperlig f6r. Grisene ble overmåte feite. Man brukte
f6rplante for grisen, vesentlig i 0, Ak, He, å koke den til de mindre griser, de større tok
V og T. Den er blitt sanket inn i store meng­ den med begjerlighet rå. Grisene var elle­
der, til bruk for dagen eller noen få dager ville etter den. I gamle tider var det her al­
fremo\ .!r, men visst aldri til lengere oppbe­ mindelig at de større griser fulgte kuene på
varing. Som regel ble den kokt, men ikke de inngjerdede havneganger om dagen. I
alltid. Noen eksempler: bekkefar og myrhull som roten voxte i, søkte
«Ble kokt til grisen. Et sted het Grise­ grisene omhyggelig etter den, og når en fant
blekkmyra (myr = sump)» (Rakkestad). - en rot, ble det slagsmål om å få en bit. Plan­
«Bestemor plukka heile sekkane til grisen. ten voxte fort» (Nannestad; også i Ski, S.
Det var for at de skulle bli feite» (Enebakk). Høland og Eidskog ble den sanket til grise­
- «Ble kokt sammen med annet, til grise­ f6r). - «Calla palustris og Menyanthes tri­
f6r» (Kråkstad). - «Røtter, brukt til f6r. foliata: Røttene sanket til grisef6r inntil ca.
Den siste rest av denslags opphørte ca. 1870- 1910. Ble kalt grisblekk og gjittblekk. På
årene fordi den slags rot som man ned gjen­ Vestgarn Bjørset lå det i gamal tid et tjern
nom tidsaldrene her hadde sanket, da døde ved låven. No er det for lengi sedan att­
helt ut. Det gja!t en eiendommelig vannrot­ voksi. Hit kom folk frå hele Bjørsetgrenda
plante med svær rot, som vokste i grunne etter grisblekk. Ofte hadde de med hest og
bakevjer i elver og bekker, og i myrer med stuttkjerre. Tjernet var grunt så de kjørte
'kjennsauer' i, større eller mindre vannflek- like uti og måkte på kjerra grisblekk. - I

256