Page 263 - Planter og tradisjon

«Når rjupone gjekk og hakka bladknuppane delene av Østlandet, men øyensynlig omtrent
av snorogarane, vart det sagt at dei gjekk og overalt som en temmelig ny form. Det er
brumma, endå det var ikkje brum dei tok då, vanlig at eldre folk enten selv bruker for­
men bladknuppar» (V. Slidre). men bjørk eller i allfall kan fortelle at dette
Barn mangesteds i landet har brukt disse var det gamle navnet. «Bjærk skulle lissom
tykke sylindriske raklene i sin lek som 'pøl­ være finere enn bjørk» (Tjølling) - «Bjørk
ser'. Bjørkebrød Skedsmo. - I Aurland kalte tidligere, nå mest bjærk» (Skåtøy, også andre
de hunraklene søtekummar, fordi de smaker steder). - «Det opprinnelige bjørk ble av­
sødt, mens hanraklene bare var kummar. løst av bjærk, men nå lærer ungene igjen
Navnene på raklene er brom og kumar, bjørk på skolen» (Kråkerøy).
begge i tallrike varianter, sjeldnere dari og Omkring Romsdalsfjorden og i den nær­
palme. Disse ordene blir også, ikke sjelden, meste tilgrensende delen av Nordmøre er
brukt i forbindelse med andre treslag. Dess­ bjerk oppgitt av innbyrdes uavhengige hjem­
uten blir de to første ordene, aller mest typen melsmenn fra 11 herreder. - Formen bjerk,
brom, brukt om kvister med uutsprungne bjærk, er også hyppig i deler av N og Tr.
rakler. Nøyaktig å kartlegge utbredelsen av bjørk
Spesifikt for bjørk er: Kørskommerris og bjerk i forhold til hverandre er vanskelig.
Leirfj., Vevelstad (korskommar). - Bunø(d)­ På den ene siden er bjerk blitt begunstiget
komar Velfj. ved at det en tid ble regnet som 'finere', på
De røde filtovertrekket på bjørkebladene den andre siden er bjørk nå regnet som mer
som skyldes bjørkefiltmidden, Eriophyes nasjonalt og har derfor fått økt utbredelse
longisetosus, har gjerne vært kalt gaukeblod. i den senere tid.
Det har vært vanlig å si til barna at de Bergens bymål har birk.
måtte ikke herme etter gauken, for da De treformete bjørkene i Norge kan deles
blødde den i nebbet. i to arter, B.verrucosa og B.pubescens. Den
første, lavlandsbjørka, går mot nord til
Navnet bjørk, f., opptrær i en del varian­ Trøndelag; den er svært vanlig i lavlandet,
ter. Vokalen kan være å, som i deler av Ag­ men kan også gå høyt opp i dalene på Øst­
der, eller mellom e og ø i visse nordmørsbyg­ landet. Den andre fins over hele landet. Folk
der, j-lyden faller bort i Selbu, og -rk blir til flest skjelner ikke alltid mellom disse to, som
-rsk på en del steder, både på Østlandet og rimelig er, men der hvor de har hatt mest
i N.-Norge. bruk for det, har de vært oppmerksom på
Formen bjerk (bjærk) er vanlig i V, ved forskjelligheter i utseende og i nytteverdi.
siden av bjørk, til dels også ellers i de laveste Derfor eksisterer det også en del noenlunde
vel definerte navn.

B.verrucosa, lavlandsbjørk, er størst og
har ofte hengende kvister (henge-, hengje­
bjørk, et navn som er gammelt i mange di­
strikter, men som også er blitt utbredt gjen­
nom litteraturen). En karakter av særlig
praktisk betydning er det at barken sprekker
opp på den nedre delen av stammen så at
det sjelden går å ta never av eldre trær.
«Kan ikkje flekka never av den» (Ulvik). -
. nærven og kan således ikke bli hvit» (Aur­
«Steinbjørken vil gjerne sette korp gjennom
land). - «Sterkare ved, men nærva var sjel­
dan god» (Vik).
Fig. 64. Elve herreder hvor navnet bjerk er notert,
Romsdal og Nordmøre. Steinbjørk er vanligste navn, notert fra
248